Noen ganger må jeg bare få si,har sikkert sagt det mange ganger før og kommer sikkert til å si det igjen, men denne Herr Parkinson vil aldri, aldri bli min venn. Jeg prøver å henge med på alt, trosser litt grenser for å få det til, har jeg vondt så skjuler jeg det med et smil. Men plutselig er det ikke noe å få gjort,det stopper rett og slett bare opp . Og hva skjer da, jo da kommer alle tanker om at jeg ikke strekker til, ikke får fulgt opp og være der jeg vil. Jeg vet jo at det ikke er slik,jeg er jo stort sett med, men nå måtte jeg bare kaste inn håndklè og kommee meg hjem,prøve å få kroppen på fote igjen. Det er jo ikke så mye jeg får gjort for andre når jeg blir slik, jeg har jo selv om jeg ikke vil innrømme det,nok med meg selv og når skal jeg lære det.
Jeg tenker alltid at problem er til å løses og det ordner seg, men der er ikke Herr Parkinson enig med meg. Snakk om å være sur og negativ.
Jeg gir meg litt tid så skal du se, at litt senere vil dagen bli bra, jeg håper og tror det ja. JODA, det blir nok til slutt en bra dag
Synes du skal unne deg dager der du bare får lov til å kaste inn håndkleet jeg, Anita! Det trenger vi alle inniblant- både de med og uten en medisinsk diagnose. Det er lov å ha dårlige dager! Alle føler vi at vi ikke strekker til, men tenk heller på alt du har gjort og det du fortsatt gjør for andre, i stedet for å tenke på alt du skulle gjort! Gjør deg opp et slik regnskap- da først ser du hvor mye du har utrettet!!!
SvarSlettLykke til i helga!
Klem Hege
Hei Hegemor
SvarSlettSnill du ,og du har så rett,men det er ikke bestandig så lett å ta hensyn til seg selv, lettere å bry seg om andre.
Vi gleder oss til helga,blir spennende. Vi får talas om ikke alt for lenge,klem