Vanskelig for andre å forstå........................

Det er ikke lett å forstå, hvordan andre har det og hva de føler og tenker på. Det er vel heller ikke meningen tror jeg,at alle skal vite alt de vil om deg,noe må vi få ha for oss selv,noe som er bare vårt,vi gjemmer det inni oss et sted,stedet det ingen andre får se.
Å forstå andre er det mange som vil,og jammen skal de ha ros de som virkelig prøver fordi de vil,de vil virkelig og ros skal de ha,de gjør alt for at andre skal ha det bra.
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg tenker at, hvorfor kunne jeg ikke et vanlig liv hatt,men så kommer spørsmålet og det får meg også til å tenke mer. Hva er et vanlig liv,kan noen si det,for noen er livet vanskelig allerede fra start, for noen kommer det senere i live,litt sånn kastet på, men uansett hva og hvordan det arter seg,så må man ikke gi opp. Selvfølgelig har man dager man skulle ønske man bare kunne blåse bort,dager da alt er dumt og vondt uansett hva man tenker og gjør, men det hører med,vi lærer av motgang og medgang tror jeg og det som er håpløst en dag, det løser seg det meste skal du se. Vi må nok av og til snu litt opp ned på det vi har, det er muligheter i alt,vi må bare finne dem.
Alt ha en annen måte det kan løses på,men alt kan ikke fikses på en , to ,tre,ta tiden til hjelp så skal du se. Jeg vet det er mulig,jeg er sikker på det.
Et liv er langt og mye skjer,noe vil vi skal skje og noe ønske vi aldri hadde skjedd,men nettopp det vi ikke vil skal skje,kanskje det er en test,en slags prøve, kan det være det? Mulig, men helt umulig å si,uansett så må vi bruke tid,tenket gode tanker og ta vare på.
Å være aktiv,aldri sitte i ro,gjøre det man har lyst til,fart,spenning,moro og gøy,aldri behøve å tenke på om man vil klare det,nei bare gå rett på. Det er noe vi tar som en selvfølge de fleste av oss,vi tenker ikke på alt vi gjør,det vi gjør ,det gjør seg sjøl og plutselig så skjer noe rart.... et eller annet sier stopp, plutselig så blir alt så rart,snubler i trapp,faller ned,snakker rart,ord er bare mumling og alle sier man snakker så lavt, glemmer mye og alt man gjorde før,ikke noe er slik og alt er rart. Det er da litt merkelig at kroppen slik skal bli, og jammen skal jeg si det store utfordringer kan gi.
Jeg har hele tiden tenkt at det meste går, det må det,jeg har jo noen å ta vare på,men vet også at jeg langt over grensa kan gå, for å slippe å være igjen hjemme når de andre drar,men selvsagt når grenser tøyes så blir man straffet for det, og alt blir etterpå mye værre. Men som jeg sier og det mener jeg, det er faktisk verdt både smerte og tårer for meg, bare jeg slipper å være igjen,jeg hater å bare snakke til veggen.
Vil ut,vi se,vil hilse på,kan sitter/stå i timesvis å se,alle de som gjør det det elsker mest,de danser og danser,det er livet for dem og jeg gjør mye for å få sitte å se på dem. At dagen derpå ikke er god,det er det verdt,jeg har faktisk fått gjort noe,noe jeg liker og best av  alt og,sammen med mine kjære få være.
Jeg vet dette er vanskelig å forstå,det er faktisk noe man aldri tenker på når man frisk er,man trenger ikke tenke slik da,vi vet fatksik ikke hva det er.
Men livet er blitt slik for meg nå,jeg vil ikke at noen skal synes synd på. Det er ikke synd på meg,har bare litt uheldig vært kan du si,men tror det vil gå nettopp fordi, jeg vil,jeg må,jeg får det nok til,må bare ta det meste med et smil. Det eneste som virkelig en minus er, de som ser på meg og sier:jøss ser da ikke sjuk ut du,er du ikke det a? Da har jeg noen skarpe ord på tunga jeg vil si,men gidder ikke bruke tid.Jeg må da ikke forklare meg,jeg vil da gjøre alt for å se ut som jeg har det bra,like å pynte meg og se litt bra ut når jeg skal ut en tur,men de som spør de vet ikke at,det kanskje allerede fra tidlig morgen meg mange timer har tatt for å få ordnet meg ,de vet ikke at jeg ikke klarer å komme ut av senga på langt tid,da jeg reiser meg opp for å stå,nei da streiker beina, de vil ikke gå,det tar tid,men jeg kommer igang og tiden på badet blir nok også veldig lang. Å gå på do,ta en dusj og ha på klær,er ofte et kjempebesvær,men hvem ser det. Kanskje noe burde sett,da hadde de ,Unnskyld utrykket, kanskje ikke sagt mer ,men HOLDT KJEFT. Se for deg meg da jeg skal ha mascara på,du kan tro jeg bommer mange ganger før det blir bra,eller ja nogenlunde da og tannbørsten den er jo forsåvidt grei,den går jo av og til nesten av seg selv.
Hjelp kan jeg få hver morgen om jeg vil,da kan de komme og hjelpe meg opp,og ordne meg,men nei jeg vil klare meg selv,det går jo det,må bare væer tålmodig å se litt humor i alt,men selvføglelig på vinteren kan det nok være litt kaldt om ikke alle klær er på,men går heller ut uten truse og sokker,med buksa på,enn i bare truse og sokker på.
Sånn er det bare ,jeg gjør så godt jeg kan for at ingen skal se,om alt ikke er så bra,men gode dager de nyter jeg og elsker de dager jeg kan pynte meg og ha høye heler på,da gjør det ikke noe om den er aldri så vond dagen derpå. Det handler om å finner det gode i alt tror jeg,at alt jeg gjør er vondt,slik er det med det,men jeg vil ikke la smerten vinne,jeg er vrang og sta som få,jeg vet at dette vil gå så lenge jeg positiv er. Sånn er jeg bare,sånn er det med det,jeg tror vi er laget for å klare mer enn mange tror,det er utrolig hva som inni oss menesker bor.
Alt er mulig, det umulig tar bare lengre tid,så da får jeg gå her å være tålmodig og blid,de son bryr seg med,de gjemmer jeg lang langt bort,de som bryr seg som de tar jeg vare på, de er en skatt så utrolig stor og jeg er glad i dem,mer enn de tror.