Motgang gjør sterk...............

Det er litt rart å tenke på, det er snart 14 år siden nå,men husker nok det meste som om det var i går. Når sånt skjer så får sjelen et lite sår,men velger også å tro at det styker og gjør sterk og det viser at både hode og kropp må være et helt spesiellt kunstverk.
Januar 1998: 10 dager igjen til termin,gubben sier han tar siste dag med overtid i dag ettersom det er så tett mot termin,men det vi ikke visste da......var at han ikke skulle komme hjem på mange måneder. Han ble hard skadet i en arbeidsulykke den dagen,brudd i nakken og lam,ble sendt fra Lillehammer til Ullevål,operert og sendt til Sunnås Sykehus for opptrening. Og der gikk jeg med en mage så stor,det var da ikke slik vi hadde tenkt oss det da vi skulle bli far og mor. Mange tårer og sinne ble det nok,blir jo nærmest i et sjokk,en boble ,vakum,ja noe slik. Så en lørdag formiddag på Sunnås så skjønte jeg,at snart måtte jeg reise for her skjedde det noe. Jeg gikk og gikk,korridor opp og korridor ned,ville ikke at noen skulle se og ventet lengst mulig for å helt sikker være. Så sent på kveld måtte vi dra,till Ullevål Sykehus

for å se om noen ville hjelpe oss så et nytt lite mirakel ville skje. Ut ville den lille frøkena,men hun kunna da godt sagt ifra,at hun skulle komme dobbelt(seteleie),så hadde jeg litt forbered vært,men lykken var vel den at  til verden kom ei lita dokke, 32 cm lang og 1920g,ikke store biten nei,men tøff så hun vil vel for alltid klare seg.
Vi kom oss hjem til slutt alle mann og i mai var vi alle 4 igjen,men mange vonde minner satt vi igjen med,men innimellom var det også noen gode.
Det jeg har skrevet nå er bare et lite utdrag av den tiden fordi,det er så mye mer,men kanskje en gang senere så vil jeg legge ut alt,men det er mye og det tar tid å lese det. Jeg tror vi lærte mye av den tiden her, og mye av det tok vi med oss på livet vei og sant og si så tenkte vi vel at nå skjer det vel ikke oss noe mer..........................
Før jeg en februardag for noen år tilbake til Nevrologen dro,hadde en time der,en kontroll trodde jeg, men den dagen fin jeg en ekkel beskjed, hadde jeg visst det så hadde jeg jo gubben hatt med. Men alene var jeg og på turen hjem kom tankene, og da jeg ringe gubben fikk jeg verdens fineste beskjed: "vi har klart oss før og skal nok klare dette også vi,du tok vare på meg den gang og nå skal jeg ta vare på deg", klare dette sammen du og jeg".
Å jammen tror jeg vi på en måte klarer det, som sagt vært ute i hardt vær en gang før, tøffeste er den som tør og ikke gir opp og jeg har sagt det før og sier det sikker igjen: Herr Parkinson vil aldri,aldri bli min venn, og kanskje har han angret at han kom til meg,for jeg er ikke lett å samarbeide med,sta,vrang og sint som få,så Herr Parkinson har virkelig fått noe å bryne seg på.
Jeg tror det meste er mulig,det meste kan går,må bare se andre muligheter og måter å gjøre det på,selv om dagen av og til kan være både vonde og grå, så finnes de gode iblandt også .