Han er ikke snill idag han herr Parkinson,men det er jo sånn han er,liltt dum,litt slem og utrolig sær. Han er som han er og vanskelig å gjøre om på, men akkurat nå skulle jeg ønske at han lang bort hadde dratt og aldri kommet igjen mer,men slik er det bare i drømmer som skjer.Har tenkt litt ,men finner ikke svar, hva som kan sammenlignes med denne kar som er så ugrei mot de han blir kjent med og attpåtil så flytter han bare inn, han spør aldri,han bare sniker seg på og blir der for alltid og er sur som få.
Han er der om natta,han er der på dagtid, han er der for alltid ,han er ikke god og jammen er gørr da jeg skal ha på meg sko, om jeg vil vil ha høye heler så vil ikke han vil jeg sykle så surver han å,går jeg  en lang tur så bryr`n seg med det, han vil jo bry seg og snu og vende på,uansett hva jeg vil gjøre nå,så sørger han på at det ikke vil gå,men jeg  skal ikke  la meg knekke nei, jeg er jo vrang og prøver det jeg vil,må jo uansett bevise for meg selv at det ikke alltid går det jeg hadde bestemt meg for allikevel. Hovedsaken er at man prøver på,selv om man er sikker på at dette umulig kan gå, noen ganger så ordner det seg og da har jeg vunnet syns jeg.
En ting jeg sier hver dag, uansett hvordan dagen starter og arter seg,så har jeg bestemt for at han ikke vinner over meg og start alltid dagen med å si mens jeg prøver å være bli:Tror denne dagen blir fin jeg! Og blir den ikke så bra så vet jeg at,hadde jeg vært sur så ville jeg en værre dag hatt.
Vi har et liv,en sjanse og den må vi ta vare på,om noe ikke går så prøv igjen og går det ikke da ,så finn en annen måte å gjøre det på. Jeg tror at det meste kan gå.

Fulgte Mia til Spektrum......

trening til lørdagens direktesendte MGPjr og da hun var avvlevert der så hadde jeg mange timer å slå ihjæl. Så da bestemt jeg at jeg skulle gå meg en tur ,masse rart å se på i en storby ja, så da ruslet jeg og min venn Kamera Men en ting må jeg lære meg,når jeg går langt så må jeg huske på, den er like lang da jeg skal tilbake gå.

Joda, det var jo verdt det,var otrolig mye fint å se og selv om herr Parkinson i dag ikke er grei, han er rett og slett survete spør du meg, han er litt til hinder i dag kan du si,Sånn Er det Bare....................

og snart er vi på tur igjen, om få timer starter Mia`s trening i Spektrum igjen,men da skal jeg nok ikke ut og traske ...........men man vet aldri ,plutselig er jeg ute å rusler jeg, og kamera,det har jeg alltid med meg.

Tidlig en morgen...0530

Tidlig en morgen, ja det var visst det, måtte jammen inn å redigere, for her var det litt av hver stavemessig, slitsomt å lese slikt syns jeg, så da er jeg inne å rette litt . Klar for dagen ,en tidlig start,men med meg så går ikke morran akkurat i full fart,så derfor tyvstartet jeg litt, så kanskje jeg blir ferdig med mitt før de andre står opp,sitter ferdig og smiler fra bånn til topp, må jo være litt morgenfrisk da jeg har stått opp.
Pakker en sekk med litt diverse i, kamera må alltidvære med, noe til å pusle på en bursdagsgave jeg holder på å lage,men den skal ikke hun skal feire bursdag før på lørdag få se,da blir det jo ingen overraskelse, og jeg MÅ jo ha noe å gjøre da,kan ikke bare sitte å henge nei,da blir jeg rastløs skal jeg si deg.
Det blir en bra dag trur je.........:-)

Ord og tanker................

Å gjøre noe som andre ikke tør

å gjøre noe som andre ikke gjør

å gjøre alt som andre syns vi bør,

Må allting alltid være og

gjøres som det gjorde før.

Nei, tøffest er de som tør.

som gjør det de gjør

tenk på de som vil,men ikke tør

AnitaB

Så søt og liten...........

og litt nysjerrig ja, men nærkontakt med pus ville han ikke ha. Satt da stille en liten stund og tittet på meg og da fikk

 jeg knipset et bilde gitt. Er ikke mye tung på foten den fyren der, ønsker jeg hadde vært like sprek , ja ikke for å klatre i trær, men hurtighet og spents som få, det har denne krabaten mye av ja, kunne jo gitt litt til meg også da, da hadde jeg blitt hoppende glad, men kanskje best at jeg holder meg borte fra trærne og er på jorda ja.

Blir det bra tro, tja vi får se..................

Det blåser og regner om hverandre i dag, men jammen skal jeg si deg at nå skinner sola. Og godt er det for jeg trenger litt inspirasjon, og lys og sol hjelper mye da, holder på med maling og pensel og prøver
på å male noe jeg har hatt i hodet en stund nå. Det dumme er at jeg aldri blir fornøyd selv,starter på nytt og resultatet blir at jeg holder på til en av de andre i huset her til slutt sier: la det være slik, nå er det så fint. gi det litt tid til å tørke skal du se , da tror jeg du også liker det. Hm, tja jeg får vel være tålmodig da, har jo litt å gjøre i mellomtia, det ble som vanlig ikke maling bare det det skulle bli, den urolige handa min den fikser slik, at det flyr litt maling hit og dit. Så da får jeg bare finne noe å vaske med, for fargene passa liksom ikke helt på stuegulvet. Men svusj det fikser jeg , det er visst ikke bare der det er maling, men på hele meg.

"Hoppet" ikke akkurat ut av senga idag.....................

Gikk litt smått idag gitt, enda en dag som ikke startet så knirkfritt. Eller jo ,nå jug jeg litt,for knirker i en "gammel" dame det gjør det jo, men ta alle knirker som tegn på at det faktisk er litt liv i en stiv kropp, en kropp som helle vil være i full fart ,høyt og lavt enn å lure på hvordan den i alle verden skal komme seg ut av senga og opp.
Men må jo se litt lyst å livet , hjelper da ikke noe å bli liggende, ingen blir ved noe bedre av det. Så samler kroppen og tenker at snart farer jeg rundt i en rasende fart, vel det var jo litt å ta i kan du si,men en ting er i orden og har alltid fart på seg og vet at der har jeg flere som er enig med meg...Kjeften går, og den går fort og uten den vet jeg ikke hva jeg skulle gjort. Om kroppen streiker så vet jeg at, eller tror at både kjeften og hodet har jeg på rett plass og akkurat det er jeg glad for i dag, for systemet vi må inn i da slikt skjer,det er et merklig sted må jeg si. Den dummeste kommentaren jeg noen gang har fått, den glemmer jeg aldri,den sitter godt, men da jeg ut av kontoret etter en avtale går, sier saksbehehandler som nesten meg målløs får og det er ikke lett skal jeg si,men de ordene var helt utrolig: "Du, neste gang du kommer til en avtale så bør du tenke på at , at du ikke ser så bra ut som du gjør nå".....................WOW, hva tenker noen som sier sånn,ingen vil vel vise seg sånn, vi vil jo så gjerne føle oss bra selv om vi har en dårlig dag og ikke visste den personen at, jeg hadde to timer på badet hatt før jeg klarte å ferdig bli sånn at jeg iallefall hadde klær på meg og det å kle seg er ikke bestandig like lett, det tar så utrolig lang tid rett og slett. Den følelsen av å kunne føle seg litt bra, føle at ingen ser at man har det vondt i dag, den er så utrolig god ,og da kan man lurer på hvordan noen kan tenke å si noe sånt. Trenger da ikke late som om jeg er syk,VIL HELLER LATE SOM JEG ER FRISK OG RASK OG KAN GJØRE ALT JEG GJORDE FØR.
Man hører mye rart når man blir syk og innom masse etater må,men nå må noen snart tenke på, at om man blir syk og masse skjer, så slutter vi ikke å høre, tenke og se, man blir  ikke dum og en ting skal jeg si, at jeg er glad jeg er vrang og sta som få, for ellers ville det ikke gå.
Jeg er sosial og elsker å se andre og være der det skjer, men må jo innrømme at jeg ikk klarer å henge med på alt mer, men hvem har sagt at man må inne være fordi man er syk, nei det er misforstått psykologi, det å komme seg ut på kino, pub ja hvor jeg måtte ønske å gå, det kan gjøre dagen så innmari bra,og joda sliten det blir jeg og dagen derpå er kanskje ikke så god, men gjett om jeg koste meg ute blandt andre, litt pyntet og i høyhelte sko............... at jeg ikke er særlig bevegelig og problemer med å gå dagen derpå,, det gjør ikke noe det, det gjør ikke noe om det er en dag med mye smerte... jeg så andre jeg ikke hadde sett på lang tid, hadde det jo så koslig . Så hvorfor må jeg alltid forsvare for andre hvorfor jeg i det hele tatt kan være ute på noe, jeg er den samme innimeg , har bare vært litt uheldig på min vei, fått en sykdom jeg ikke ville ha og neimen om jeg vil at noen andre denne utspekulerte sykdommen vil ha. Men som jeg har sagt hundre ganger før, jeg er meg selv og gjør som jeg vil, hva det koster meg av krefter og vondt, DET ER DET VERDT skal jeg si, heller en dårlig dag spør du meg enn å sitte inne å gjemme seg.
Så de som slenger med leppa og sender rundt alt de vil si, hva de mener om andre har faktisk ikke noe å si, de vet overhodet ikke hva de snakker om . Snakk og rør så mye de vil, de er de store taperne i livet spill. Alt er mulig,det er faktisk det,men det krever vilje , vranghet og masse tålmodighet,det vil ta tid,men en gang er vi vel alle litt heldige, SÅNN ER DET BARE
Og vet du ha, det regner , hagler og er grått idag, men tror faktisk at denne dagen allikevel blir bra!

Rare tanker, men lar det stå jeg, kanskje det er noen som føler som meg....

Må bare skrive noen ord før du leser dette her, det begynte ikke slik, det skulle ikke bli sånn,men dette var dette som ned på arket kom, kanskje ikke så lett å forstå, det er massevis av tanker i hodet mitt nå, og det som faktisk er så innmari bra, at vi har lov til å si hva vi mener og hva vi tror, og kan ikke gjenta for ofte at, Vi alle og enhver er en spesiell skatt. Mye av livets innehold ,noe vi lærer oss i mangfold, det er å vente, vente på noen, vente på et svart,alltid er det noe vi har å vente på, da kan tiden bli lang ,men noen ganger kan det også fort gå. I stedet for å kunne si at slik er det og slik vil det bli, så vet man like lite selv om man helst vil skrike det ut å si: slik er det, slik vil det bli, men i stedet går  man å venter og venter,sånn er det bare, alt tar tid og har lært meg i hele prossessen at det å ha en sykdom det tar tid, må være tålmodig og godta av og til, men samtidig bør man vite hva man vil. Å vite hva man vil er ikke bestandig like lett og hvem kan med 100% overbevisning si , at dette det er det rette og vil det beste for deg bli. Ingen er like, ikke en eneste en av oss, noen gir opp, det er bare sånn, andre står på, gir alt,vi er så forskjellige men en ting er jeg sikker på : inni oss er vi alle på en eller annene måte usikre og små og nettopp det er det man burde si, si at når trenger vi litt trøst,en klem , en god prat eller rett og slett at det er noen der. Vi takler alle livet på vår egen måte, noen elsker livet ,vil prøve alt, andre liker ikke sånn de har det i det hele tatt, men da tenker jeg: har de prøvd å gjøre noe , forandre noe, finne seg sjøl. For hva vi enn vil forandre på, det hjelper lite hvis vi ikke ser oss selv og vet at vi også har noe viktig å ta vare på. Ja egoistisk kan det virke,men realiteten er: vi må lære oss at vi selv også har en verdi, at vi også må prioriteres,ja faktisk bruke litt egentid. Tid til å tenke på, tenke om, tenke over..................seg selv...meg selv.........og det er ikke lett. For den vi oftes glemmer raskest er jo oss selv rett og slett.
Noe av det jeg er glad for at jeg innehar, er den store vrangheten og staheten jeg har, at jeg vil vite mer før jeg godtar og får jeg ikke svar så letere jeg, for svar er avgjørende på godt og vondt, noen ganger er svar så dumt andre ganger er de så bra, de kan lyse opp en dag så grå, men også trykke oss ned og få oss til å føle oss så utrolig små. Det er da vi må lete i de krokene , og jeg er sikker på at alle har en krok de ikke vet, hvor de kan finne det de mangler for å få det til og velger å tror at vi kommer langt med optimisme, pågangmot og gjøre litt som man vil. Men alle, ja nesten alle må lære seg, å si fra, fortelle,si i fra, men samtidig må alle en sjanse ha, bak masken er det mange som kan overraske oss og plutselig skal du se at løvetannen en nydelig rose ble.

En lang dag er snar over...................

 og masse inntrykk sitter igjen, har ikke rukket å tenke på dem,de ligger der å venter på,at jeg skal ta dem frem, sortere dem og ta vare på, de fleste er gode ,men noen er litt rare å. Men det skulle bare mangle når jeg vet hva jeg skal være med på,det viktigeste alle må huske på,det er dette jeg vil,jeg er klar for det nå og best av alt at kanskje resultatet blir, at jeg får tilbake noe av meg selv. Akkurat den tanken er ikke så lett for andre å forstå,men sånn er det faktisk nå og den sjansen jeg nå har fått den tar jeg var på og tror at dette er noe som virkelig ska gå. Så da får jeg bare gå her og vente på den dagen jeg beskjeden vil få: Nå er det din tur,du kan komme nå. Den dagen kommer til å bli spesiell , det vet jeg nå . Dette vil jeg,dette skal gå! Vet neimen ikke om jeg får sove nå, med alle tanker i hodet mitt, tror jammen det er godt at ingen kan inn i hodet mitt ta en titt., da tror jeg mange hadde litt skremt blitt,det er masser rart oppi der gitt,men mer positivt enn negativt. Det går bare en vei og det er opp!

Et beskrivende ord på meg akkurat nå må vel være :HOPPENDE GLAD og neste sommer kanskje det er MEG som hopper på trampolina. For dagen i dag ble så utrolig bra og gjett om jeg har vært spent en stund nå, visste jo ikke om det ville bli som jeg ønsket meg,ville det bli operasjon eller hadde legene ombestemt seg , ville det bli en bra eller en trist dag for meg.

Så endte det slik at legen sa at joda her blir det operasjon ja, ... ja om du vil da!

Wow , for en følelse, for noen herlig ord, kunne slått stiften,salto,ble så utrolig glad, DET BLE EN TOPPERS DAG.

Blir spennede tid fremover nå, selv om jeg har bestemt meg for dette og virklig vil,så vil nok tankene av og til gå vill. Operasjonen er en spennede ting  og detaljer om alt vil jeg komme med,men nå tror jeg jammen jeg skal sette meg ned,tenke over dagen og la alt synke inn, i både hjerte og sinn for dette

blir stort for meg , mine kjære og de som kjenner mer, og hverdagen vil kanskje bli som den var og kanskje jeg blir mer som jeg en gang var.

Det gjenstår å se, men håpe jo alt alt skal gå bra og gubben blir helt sikkert glad, jeg blir jo utstyrt med fjernkontroll og tenk  hva han kan gjøre da, blir`n lei så kan`n bare skru av..........

En tur til Oslo og Rikshospitalet idag..................

Dagen i dag har jeg ventet på, håper jeg får svar på noe av det jeg lurer på. Har de som disse avgjørelsen tar, blitt enige om alt og kan gi meg endelig et endelig svar. Blir det som sagt og som jeg er forberedt på eller vil de la det enda mer tid gå............................
På slutten av dagen håper jeg at, jeg vet mer hva og hva slags valg som for meg er tatt, og håper ikke at skuffelsen istede blir stor,fordi det blir utsatt til senere og jeg igjen vil gå å tenke hver dag på hva,hvor og når det skal skje.
Svaret jeg nå går å venter på, er betydningsfullt og avgjørende for meg og min fremtid, for hvordan dagen fremover bli bli, jeg er ikke så gammel og har igjen mye tid. Tid jeg vil bruke på de jeg har kjær, familie og venner og kanskje igjen få gjøre noe av det jeg gjorde før, uten å måtte tenke på alt jeg gjør

Burde vel gå å legge meg....

men får som vanlig ikke sove jeg, men skulle gjerne de 4 timene hatt, er sjelden jeg sover mer enn det og kan ikke huske sist jeg sov en hel natt, ja hele netter er en sjelden skatt.
Har en spennende dag foran meg i dag, kanskje får jeg de svar jeg venter på og da blir det spennende en stund fremover nå, kanskje jeg skal prøve å legge meg, være opplagt imorra da jeg til Oslo drar, for midt på dagen jeg time på Rikshospitalet har. Håper dagen blir som jeg håper på , at jeg  får de svarene jeg har ventet på. Tror jammen jeg skal prøve jeg, å finne puta og legge meg og håpe at den gir meg en tre fire timer å sove på. Nattinatt

En helt vanlig tirsdag

klar for å stå opp tidlig igjen,nei vent
ikke helt sant akkurat den.
Jeg vil ut av senga hoppe,men da er det alltid
som om Herr Parkinson vil meg stoppe.
Han er så lunefull ,ja skikkelig morgensur og
gjør alt han kan for at jeg ikke skal få det til.
Prøve å snu meg rundt for å få bena på gulvet ned,men
som oftes tar det tid nettopp det, jeg vil ,men kroppen
er ikke klar og jammen skal jeg si deg at det noen dager
utrolig lang tid tar, godt jeg ikke er skikkelig nødt
på do, for da hadde det gått galt både en dag og to.
Har jo lært et jeg må være tålmodig med meg selv og
ta det med ro, men noen ganger er det så godt å komme
seg på do.
Reiser meg opp i slowmotionstil, har en slags måte
jeg gjør det på for å få det til, jeg vil gå ,men det vil ikke kroppen
,så da jeg endelig er i gang,så er det vel feil å si at jeg inn til
badet legger på sprang.
Det går litt sakte kan du si, ser mer ut som jeg er 94 enn noen og førti,men
kommer da frem etter litt tid, er mer enn skilmåte må jeg si.
Det meste går, tar bare litt tid og badet brukes nok iallefall et par timers tid,
før jeg har fått på meg det meste av klær,men det hender nok at
noe ligger igjen der, en sokk, en truse,hva gjør vel det. Ingen som ser at jeg mangler det.
Er glad jeg har klær og har fått dem på selv, og jammen er det fortsatt dag og ikke kveld.
Det tar litt til å starte dagen kan du si og er ikke helt igang før det har gått 2-3 timers tid,men
da har jeg vært så lenge i ro at nå er jeg endelig glad for at jeg kan finne på no`
Det er litt rart det når man ikke får gjort alt man vil, da tenker man på det og mye til.
At dagen er litt merkelig og rar, at hverdagen min er totalt forandret fra det den en gang var,
ja det skal jeg si,men det går seg til og viktig er det å se dagen med et stort smil.

Du spurte ikke................

Du spurte aldri, du bare kom.
Du tok deg til rette helt plutselig en dag,
og er det rart at jeg til deg bærer nag.
Du tvingte deg inn i livet mitt og hvem vil
ha et slik liv som mitt nå har blitt.
Du kom litt brått og uventet inn,du gjemmer
deg i både marg og sinn,og ikke hjelper det
om jeg roper høy: "vær så snill å forsvinn",
nei du er kommet til meg for å bli, men her skal du det nok¨
ikke så lett få, for jeg lover deg at jeg er vrang og i meg du har
fått noe å bryne deg på.
Jeg gir meg ikke og tenker som så,at alt som er litt vanskelig,det
skal nok på en eller anne måte gå. Med tiden til hjelp og masse godt
humør. så prøver jeg så godt å la seg gjøre å gjøre alt jeg gjorde før.
Så kjære Herr Parkinson det sier jeg deg, skulle det en dag muligheten by seg ,ja
da skal du se,da kaster jeg deg ut og slenger deg langt langt av sted, for du er den jeg allerminst vil
hver dag  se.  Hvor jeg enn er så er du med, du lar meg aldri slippe alene avsted,du gjør at det jeg gjorde før,nå bare blir til en stor og vanskelig bør.
Men sier deg en ting du Herr Parkinson, du skal ikke få trykke med ned på bånn, en evig
optimist jeg er og dette skal jeg klare, har da flere ganger før vært ute i dårlig vær og lar meg ikke
tråkke på av en som er så vanskelig og sær.