Rare tanker, men lar det stå jeg, kanskje det er noen som føler som meg....

Må bare skrive noen ord før du leser dette her, det begynte ikke slik, det skulle ikke bli sånn,men dette var dette som ned på arket kom, kanskje ikke så lett å forstå, det er massevis av tanker i hodet mitt nå, og det som faktisk er så innmari bra, at vi har lov til å si hva vi mener og hva vi tror, og kan ikke gjenta for ofte at, Vi alle og enhver er en spesiell skatt. Mye av livets innehold ,noe vi lærer oss i mangfold, det er å vente, vente på noen, vente på et svart,alltid er det noe vi har å vente på, da kan tiden bli lang ,men noen ganger kan det også fort gå. I stedet for å kunne si at slik er det og slik vil det bli, så vet man like lite selv om man helst vil skrike det ut å si: slik er det, slik vil det bli, men i stedet går  man å venter og venter,sånn er det bare, alt tar tid og har lært meg i hele prossessen at det å ha en sykdom det tar tid, må være tålmodig og godta av og til, men samtidig bør man vite hva man vil. Å vite hva man vil er ikke bestandig like lett og hvem kan med 100% overbevisning si , at dette det er det rette og vil det beste for deg bli. Ingen er like, ikke en eneste en av oss, noen gir opp, det er bare sånn, andre står på, gir alt,vi er så forskjellige men en ting er jeg sikker på : inni oss er vi alle på en eller annene måte usikre og små og nettopp det er det man burde si, si at når trenger vi litt trøst,en klem , en god prat eller rett og slett at det er noen der. Vi takler alle livet på vår egen måte, noen elsker livet ,vil prøve alt, andre liker ikke sånn de har det i det hele tatt, men da tenker jeg: har de prøvd å gjøre noe , forandre noe, finne seg sjøl. For hva vi enn vil forandre på, det hjelper lite hvis vi ikke ser oss selv og vet at vi også har noe viktig å ta vare på. Ja egoistisk kan det virke,men realiteten er: vi må lære oss at vi selv også har en verdi, at vi også må prioriteres,ja faktisk bruke litt egentid. Tid til å tenke på, tenke om, tenke over..................seg selv...meg selv.........og det er ikke lett. For den vi oftes glemmer raskest er jo oss selv rett og slett.
Noe av det jeg er glad for at jeg innehar, er den store vrangheten og staheten jeg har, at jeg vil vite mer før jeg godtar og får jeg ikke svar så letere jeg, for svar er avgjørende på godt og vondt, noen ganger er svar så dumt andre ganger er de så bra, de kan lyse opp en dag så grå, men også trykke oss ned og få oss til å føle oss så utrolig små. Det er da vi må lete i de krokene , og jeg er sikker på at alle har en krok de ikke vet, hvor de kan finne det de mangler for å få det til og velger å tror at vi kommer langt med optimisme, pågangmot og gjøre litt som man vil. Men alle, ja nesten alle må lære seg, å si fra, fortelle,si i fra, men samtidig må alle en sjanse ha, bak masken er det mange som kan overraske oss og plutselig skal du se at løvetannen en nydelig rose ble.