En helt vanlig tirsdag

klar for å stå opp tidlig igjen,nei vent
ikke helt sant akkurat den.
Jeg vil ut av senga hoppe,men da er det alltid
som om Herr Parkinson vil meg stoppe.
Han er så lunefull ,ja skikkelig morgensur og
gjør alt han kan for at jeg ikke skal få det til.
Prøve å snu meg rundt for å få bena på gulvet ned,men
som oftes tar det tid nettopp det, jeg vil ,men kroppen
er ikke klar og jammen skal jeg si deg at det noen dager
utrolig lang tid tar, godt jeg ikke er skikkelig nødt
på do, for da hadde det gått galt både en dag og to.
Har jo lært et jeg må være tålmodig med meg selv og
ta det med ro, men noen ganger er det så godt å komme
seg på do.
Reiser meg opp i slowmotionstil, har en slags måte
jeg gjør det på for å få det til, jeg vil gå ,men det vil ikke kroppen
,så da jeg endelig er i gang,så er det vel feil å si at jeg inn til
badet legger på sprang.
Det går litt sakte kan du si, ser mer ut som jeg er 94 enn noen og førti,men
kommer da frem etter litt tid, er mer enn skilmåte må jeg si.
Det meste går, tar bare litt tid og badet brukes nok iallefall et par timers tid,
før jeg har fått på meg det meste av klær,men det hender nok at
noe ligger igjen der, en sokk, en truse,hva gjør vel det. Ingen som ser at jeg mangler det.
Er glad jeg har klær og har fått dem på selv, og jammen er det fortsatt dag og ikke kveld.
Det tar litt til å starte dagen kan du si og er ikke helt igang før det har gått 2-3 timers tid,men
da har jeg vært så lenge i ro at nå er jeg endelig glad for at jeg kan finne på no`
Det er litt rart det når man ikke får gjort alt man vil, da tenker man på det og mye til.
At dagen er litt merkelig og rar, at hverdagen min er totalt forandret fra det den en gang var,
ja det skal jeg si,men det går seg til og viktig er det å se dagen med et stort smil.