Egen suite jeg da..............

Helt for meg selv............wow,meg alene på en 4 mannsrom,det er LUKSUS det.........., kan både snorke og prate i søvne uten at det bryr noen,....og mat er det også, bare å forsyne seg,alt er servert. Ikke noe å klage over her gitt. Har ikke akkurat toppetasjen ,men iallefall egen suite i 4 .  Ble tatt imot av en blid og koselig sykepleier, eneste minus er den blekka på 53 ark
 med masse spørsmål på hver ark som må besvares,men det høre jo med

, legen har vært innom å hilst på ,en trivelig ung dame med et stort smil og hundre spørsmål.

Så da er det vel bare å sette seg til rette,finne blekka og begynne spørsmål/svarmaraton,å for noen spørsmål, masse rart man ikke i sin villeste fantasi har tenk på en gang.

Men nå får jeg se å komme igang,ellers tror jeg natta blir lang,men har jo hele suiten for meg selv og ingen å ta hensyn til så da spiller jeg også den musikken  jeg vil mens jeg sakte men sikkert kommer i mål....med alle de rare spørsmål.

Rart,er de ikke her så savner man dem..

Har er par som stadig er innom og kommentere bloggen min, og det er så koselig,vite at de er der og at de leser det rare jeg i blandt kommer med., har de ikke vært innom så savner jeg dem,de bryr seg og det er godt å vite skal jeg si og kommentarer er så artig å få, trenger ikke være så mange ord, en liten hilsen som sier HEi,klem eller hva man føler for,DET VARMER GODT Å NOEN ORD TILBAKE FÅ.

Å skar`n gjøre a............

Når hodet er fullt av alle disse orda,men fingre og hånd vil ikke det,de vil vil helst få være fred. Grunnen er vel det,at idag her jeg sluttet med medisinene, og det merkes kan du tro,har vært spent på denne dagen her,tenkt som så at det går sikker bra,MEN denne tilstanden er overhodet ikke bra. Lite virker kan du si,alt absolutt alt tar såå laaaang tid, og jeg veksler mellom å være sur og blid,liker ikke å være sur,men idag er jeg og kroppene litt sånn uenige kan du si og det hjelper lite å tenke på at det blir iallefall ikke bedre i dagene som kommer nå,men jeg får vel bare tenke positive tanker og gå på,jeg har jo selv valg å gjøre alt jeg skal igjennom nå. Det eneste jeg ikke har valgt selv er å få den elendige Herr Parkinson på besøk og ikke nok med det,han blir jo resten av livet å. Men som jeg sier,han har møtt ei han skal få bryne seg på.
Det er faktsik ikke så lett da,jeg av alle har problemer med å snakke å,det er sjelden jeg ikke sier noe kan du si,og selvølgelig når jeg er slik som nå,det er sa man har mye man skulle sagt,men istedet må jeg holde mye av det inni meg nå.
Men noen ting har da gått bra,Mia kom seg på Halloweenparty idag og Monika som jeg sydde en halloweenkjole til igår kveld ,gav meg en klem så god før hun også på Halloweenparty dro. Det er jo gøy å gjøre noe når den man har gjort det for setter pris på det,det er så koselig å se av den man gjør det for er så fornøyd og bli.

En rolig kveld blir det nok her, for kjærringa er ikke akkurart i full fart nei,men bare vent skal du se, on noen uker kanskje jeg er både høyt og lavt,tenk alt jeg har å ta igjen,men vi får se ,vi får se med tiden.

Det meste ordner vettu,for snille jenter også de med litt svarte vinger på..........

Må visst pakke litt...........

Fikk jo en dato som sa at jeg skal legges inn  neste mandag og har jo telt ned dager og begynner å bli klar,greit å være ferdig og ikke ta alt stress med å vente til den dagen jeg skal dra. Men jammen ringte de fra sykehuset i dag, og lurte på om jeg kunne komme på søndag,legges inn,har et par dager med prøver og tester og alt som høre med,nevrologiske,psykiatriske ja alt skal skje ,fordi jeg har valgt å være med i en forskningstudie som går over lang tid og starter da allerede førstkommende mandag klokkaa halv ti. For meg er det viktig at andre får vite og at de som forsker kan få svar og da må man jo stille seg til disposisjon, så etter en tid kansje noen kan si,hvorfor det skjer at vi får sykommer som vi får, relativt ung alder,selv om noen påstår at dette er det bare de gamle som får,men den gang ei den kom til meg og jeg var ikke gammel,nei langt i fra,jeg var jo bare først i de 40. Men ser jo det at skal noen lære mer,så må det til masse tester og undersøkelser,.hvis alle hadde sagt nei til det,da ville det meste stått stille og ingen klokere bli. Det hender at noen en ny sti må gå,noen må tråkke opp den løypa som ingen fortsatt har gått,det går nok av og til trått,men om noen år kan det store ,kloke svar gi
noe med en mening i.
Jeg tror faktisk jeg skal gjør noe som jeg sjelden gjør,finne senga mi og pakke dyna godt rundt meg og inn i Drømmeverden sklie.
Skriver mer i  morra jeg, tar så lang tid når kroppen er kjei og fingrene  de er ikke helt gode nei. Nattinatt ,er trøtt og legger meg,ses vel imorra tenker jeg

En rar dag................................

Dette har vært en rar dag,på en måte da,mine dager er jo litt rare de og som Mia bruker å si: "mamma,du er rar du...på en god måte". Når det blir sagt sånn så er det egentlig helt greit å være litt rar syns jeg,jeg kan jo ikke være en annen enn jeg er.
Dagen i dag startet litt skeivt kan du si,men det bestemte jeg meg for å gi blaffen i,med fingre som gjorde akkurat det de ville,ingenting og en fot som bare ville stå rett opp og,ikke lett å få på seg sko da gitt,men etter hvert så ga det seg litt. Men hadde ikke tid til å vente på at denne kroppen i nogenlunde normal modus skulle gå, så da bestemte jeg meg at jeg skulle sette en bolledeig,som sagt så gjort så gjorde jeg det,men resultatet ville du nok ikke se,for da fingrene krangler så faller alt jeg tar i rett og slett ned,tror faktisk det eneste det gikk bra med var deigen og godt er det. Satte dem til heving og skulle pensle dem,ja da ble det egg alle steder og ikke der det skulle bli og da de skulle stekes ,slo jeg på ovnen,men glemte noe vesentlig,satte på tidsuret så jeg  jeg ikke skulle glemme meg,men tjhihih så var det det jeg egentlig ikke burde si, tror du jeg hadde satt bollene i ovnen i,nei den var tom og tiden gikk,ble iallefall ikke brente boller vi fikk. Lo litt av meg selv ja,satte klokka på nytt igjen og jammen husket jeg å sette bollene inn,de sto der og fikk en farge så gyllen og fin,gode ble de jammen meg,kan du tro jeg spiste og koste meg. Å burde kanskje være litt stolt for det var ikke mer som falt ned,jo forresten,jeg løp litt imellom kjøkken og hobbyrom og godt var det at den ene flaska med maling som jeg  dytta ned bra bordet, var tom.
Gikk opp for å rydde litt,stablet og flyttet på,men der måtte det også litt i surr gå,tror du det jeg stabla ville stå, ånei,noen ganger lurer jeg på on det sitter en liten fyr med røde djevlhorn på skulderen min,bare for å erte og gjøre dagen litt ugrei blandt,men det er vel ikke sant.
Fikk da ryddet littegrann eller skal jeg si at jeg flyttet litt rot fra hit til dit,men føler da allikevel at jeg fikk ryddet litt,en ting er jeg sikker på,at jeg hardere til verks må gå,må nok fjerne litt,ja gå til det skritt og kaste litt.
Så var det det jeg gjorde som ikke gikk så bra,med min kropp så vrang og ugrei så er vel ikke det å flytte et stort skal alene noe for meg,men sånn jeg er så må jeg prøve alt og det kunne gått om det ikke var for at skapet var så høyt og døra så lav,det var da jeg tenkte: gjør døren høy,gjør porten bred,men neida det ville visst ikke skje,men belive it or not, jeg klarte å fikse det, skapet kom dit det skulle men det kan jeg ikke si, for gubben blir nok ikke på med da si innmari blid. At ryggen er litt ugrei og armen i streik hva gjør vel det,jeg fikk gjort det jeg ville og er fornøyd med det og hvem skulle jeg be om hjelp fra,var da ingen hjemme og jo ,selvfølgelig, min lille hund tok jo et tak og hjalp meg litt,hihih den løgnen var mer en hvit........................
har nok vært litt hyper idag,tenker vel på det som nærmer seg og onsdag om to uker på denne tid,er jeg operert og ferdig..............

Mange tanker i hodet mitt og tror jammen jeg skriver noe av de her gitt..

Livet har jo blitt som det har blitt,lært litt har jeg jo også på min vei,noen har man blitt kjent med og trodd at dette var for evig tid,men andre kommer bare innom og flyr videre etter en tid,slik er livet,det skjer i alle liv,vi blir kjent og skaper vennskap man virkelig tror på....men plutselig en dag er det ikke mer,hva som skjer og hvorfor det blir slik, ja den som egentlig visste det,men jeg velger å se det slik:
De venner man har som bryr seg om,som kom inn i livet på en dårlig tid,de som aldri ber om noe,vil bare gi,de vi gjerne vil dele det meste med,den man kan ringe uansett,de ser meg for hvem jeg er,med mine feil og alt det der. En ekte venn skal man være glad i,de er sjelden og må også tas vare på. Av erfaring på godt og vondt så vet jeg at,de som blir når det stormer mest,de er de beste jeg fant eller har fått og har lært meg med tiden at de som gikk,de har gått og jammen har de gått glipp av mye det vil jeg si,tenker på noen få for de vil alltid være der,uansett om kontakten borte er, så vet jeg at de har det bra og hvor de er,man glemmer aldri en venn samme hva, og hvorfor det  ble slik,det har ikke i dag så mye å si,men det er faktisk stusselig å oppdage å se,at noen faktisk utnyttet vennskapet og bare dro avsted.
En venn er så mangt, kommer an på hva men mener og hvor nære man er,men de beste,de som er der,de har jeg så kjær,jeg gjemmer dem i hjertet mitt og håper de alltlid vil være  livet mitt.
Noen ganger så er vi litt sta og mye kunne vært unngått hvis alle kunne si ,fortelle og høre på,spørre om det faktisk er slik,ikke høre på andres mening om noe de ikke vet,men bruke hodet og se  at det kanskje ikke var sånn det ble. Det som er negativt forteller vi til til,det positive tør vi knappt til hverandre å si...........................................
Men det er aldri for sent for noen av oss så lenge vi er på denne jord,den dagen det skjer noen med den man vil snakket med,da er det for sent å komme med de fine ord,de ord man hadde lyst å si,bruk tiden vi har nå,det er det som er viktig og tenk om man resten av livet skal bruke tid på å angrer på,det vi ikke gjorde fordi det er for sent nå.
Alle har  vel skuffet noen i livet sitt og alle har vel også skuffet blitt,slik er livet,sånn er det med det,vi er tøffe og klarer det meste om vi vil,en god venn ville aldri gått og kanskje har man etter det en venn for livet fått,en venn som aldri kommer til å gå,vil være der og bli ,og ikke minst masse glede gi.

Jeg føler meg heldig for de gode venner jeg har,de tar vare på meg og jeg håper at jeg er der like mye for dem.

Hårklipper på egenhånd...hmmm

kan det gå bra mon tro, tja , jo , jeg tar jo som oftes noen sjanser jeg, og idag måtte jeg bare prøve det ,ingen hjemme og på egenhånd,litt sånn som unger gjør, de passer jo på å gjøre noe når de tror ingen ser,men mamma`r ser jo det meste selv om vi som unger tror vi kan lur dem,men den gang ei vil jeg si,mamma`r har et slag "skjønneraltuansettblikk" og jammen tror  jeg at jeg også den egenskapen fikk. Men så var det tilbake til meg,må jo si at jeg tenkte litt at hadde jeg vært lita jente og mamma hadde resultatet fått se,da hadde hun vel satt seg ned og felt noen tårer små,for de krøllene jeg hadde da jeg var liten søt og god,de var hun redd for tror jeg, er nok bare jeg som ikke likte det håret gitt,men krøller var det håret jeg fikk,så hvor mange rettetanger jeg har slitt ut etter at de kom det vet jeg ei,MEN NÅ trenger jeg vel ikke akkurat å bekymre meg om det tror jeg. Resultatet etter et tur med hårklippere`n ble jo kort kan du si,men tar litt tid å venne seg til og tenke på ,at onsdag om to uker så skal alt håret bort så da har jeg iallefalle idag en god forberedelse gjort og resultatet tør jeg vise det,ja får vel det,men husk det er ikke lov å le. Ja ,ja ,det er da slik det ble,enkel å holde iorden er den iallefall og best av alt er jo det, er ikke en eneste krøll å se.

Skulle rydde,det var det planen var..........

men finner jo plutselig ting jeg ikke på lenge har sett,visste jo at de lå et sted,men har ikke hatt brukt for det på lang lang tid ,derfor har det ligget til jeg fant det nå og jammen kan man av slik rydding mange gode minner få. Det er vel nettopp derfor det faktisk kan ta litt tid når man skal prøve å rydde og egentlig kaste det man ikke bruker mer,men da er det hjertet og ikke øynene som ser. Og selvfølgelig så kan vi ikke kaste alt,noe vil om mange år ha en historie som kanskje noen vil ha gjenfortalt.
Det er ikke lett å rydde,eller jo ryddinga går greit,men så kommer det, man må velge og faktisk få noen i søppelsekken ned,er det ikke brukt på lang lang tid,å tror jeg den tingens tid for lengst er forbi
. Men noe må reddes og tas var på,alt kan da ikke i søppla gå og noen minner skal vel ungene våre også med seg få,MEN noe kan faktisk i søppla gå,vi kan ikke spare på alt og ta vare på.

Her er noe av det jeg fant som fikk noen gode minner frem, det minner om Mia som liten Champdanser ble og drakktkjøpet som ende med et  vennskap som vil vare livet ut,tenk at slik er livet,litt tilfeldigheter og plutselig treffer man en menneske man blir så glad i,den gode damen som heter Heidi. T-skjorta gir minner tilbake til da Maren,Mari og Mia danset trio og vi mamma`r var de store fans og ville vise det,man må jo bare være stolt av disse 3. Den blå som blinker av mange steiner på,den vil vel i mine tanker i historien gå. Den drakta ble for meg helt spesiell,har jo laget den selv og hvor mange steiner den på seg har,det er mange skal jeg si og jammen tok det nok litt tid, men jentene hadde i den dobbeldrakta ei utrolig fin tid,De SMå Blå som vi og andre kalte dem, men denne drakta kommer aldri ut fra mitt hjem.Den må jeg bare ta vare på,en plass i glass og ramme skal den få. De var jo faktisk på tv med den,de ble intervjuet av Sportsreyen da de 8 år var,fikk mange rare spørsmål og jammen hadde de også noen søte og artige ord til svar.

Jeg er nok litt sånn frem og tilbake idag,eller on og off,kan du si. la meg kl 0400 og stod opp igjen da klokka var 0700,kan vel nesten si at jeg var innom senga for å snu. Lite søvn er ikke bra,det er ingen tvil om det,og vet at det er viktig for at vi skal ha det bra,at kroppen skal fungere og gjøre som vil vil,men det å sove, det er noe av det som er vanskelig for meg og av og til så får jeg det bare ikke til, hvor mye jeg enn vil. Det er iallfall bedre å gjøre noe da,,for å ligge i senga i timesvis og snu seg hit og snu seg dit, for så å gjøre samme om og om og om igjen,det hjelper ikke noe på søvnløsheten.

Tror jeg skal være glad for at jeg er litt krativ og har noe å finne på,både på dagtid og natt får da får jeg iallefall tiden til å gå, og jammen blir det noe av det jeg finner på,en gave som noen kanskje itl jul kan få.

Og dit går det fort ja,huffameg, vet ikke hvordan alt blir før jul jeg,føste får jeg ta den tiden jeg skal på sykehuset ha,så får jeg se hva resten av dette året blir av. Hovedsaken for meg nå,er at alt i forbindelse med opersjonen og tiden etterpå skal gå bra, jula den komme vel uansett den og det ordner seg vel som det alltid gjør.

Livet...

er en merkelig sak,vi valgte ikke å komme hit,den avgjørelsen kunne vi ikke ta,men resen av livet og hvordan det skal bli,det er noe vi selv må ta tak i.
Vi kan ikke bare gå å vente på,at andre skal hele livet oss ta vare på.Vi har et hode og hos de fleste så er det faktisk et innehold der som kan brukes og brukes bør,si hva man mener,vise at man kan,vise at vi er til og er en del av verden som mange andre er,ikke bare gi opp og sitte der.. Det ER mange tunge dager,det vil det alltid bli. Vi skal ikke bare igjennom livet skli og hvis vi spør de gamle om hvem som virkelig livet har levd,den som fikk alt servert eller den som hele livet har stått på og strevd.
Vi må nok mange av oss lære oss det, å sette pris på mere og muligheter se,ikke sitte på gjerdet og på andre se,nei hopp ned og sleng deg med. Ikke tenk på de som stadig må slenge med leppa og bry seg med alt, de er faktisk de som har tatt det største valget veldig galt og spør du disse da de gamle blir, om livet var bra og hva de fikk ut av det. Ja da tror jeg vi en litt småsur og litt bitter sjel vil se,kansje de angrer for alltid at de ikke turte å gjøre det...det de andre gjorde , de som sitter igjen med så mange minner så gode.
Og hva er livet uten venner lurer jeg, det må ikke være mange,de beste er de som viser at de bryr seg og sier som det er,men også at de vil ha noe igjen når de er i situsjoen at de trenger så inderlig en venn.
Hva er vel bedre enn en morgen litt grå,at telefonen ringer og man tenker at,nei huff orker ikke en telefon nå, og hva skjer jo den samtalen den betyr så mye og kan gjøre en så glad og får meg til å tenke hvor heldig jeg er,som har disse vennene kjær og håper at de også føler at jeg til tider for dem der er. Jeg elsker livet og  vil muligheter se og om 14 dager så vil det masse forandringer skje, kanskje vil noe bli litt snudd opp ned,men håper det snur til det bedre,gir meg litt a meg tilbake kan du si,kanskje noe vil litt letter for familien og meg bli, jeg tror det ordner seg,JA DET GJØR DET, bare vent skal du se,jeg blir så sprek at jeg på gresset kaster meg av sted,tar en flikkflakk,heheh joda....det ER lov å drømme,det er også en del av det å leve.

Mandag.....igjen..

Kommer ofte den mandagen,like sikkert som at søndagen er over så kommer mandag snikende mens vi sover. Ja de som sover da, for alle gjør ikke det,ta en titt på facebook så ser du det. Noen vil sove og noen vil ei,noen er hypre hele døgnet rundt,mens andre andre sovner bare de blunker sakte spør du meg, egenskap jeg må si jeg misunner litt, for mange døgn med lite søvn, gjør at dagen og uken fort kan bli slitsom og stri. Søvn er en omdiskutert sak,alle vet oog har all  verdens gode råd, gjør ditt gjør datt så skal du se,at til og med du får sove. Hadde det vært så lett,ja da hadde jeg blitt glad, tenk bare å ligge i en god seng,lukke øynene og bare sovne sånn på en,to tre, ååå jeg misunner de som har den evnen og klare det.

Det fine med oss mennesker det et jo det, vi kan omstille oss på en måte og venne oss til,om det ikke går slik vi vil,så kan vi finne en annen mulighet ,noen sover lite ,noen sover mer , andre sover masse og disse er det sjelden man ser. Alder har jo også mye å si, som småbarnsforeldre så ønsker vel de fleste at de kunne sove mer, ungdomstiden må da være den tiden for de fleste av oss , at vi sover mer enn alt annet på vår jord,sene kvelder og tidlig opp for de som på skole skal,de som ligger lenge og sover dagen lang, ligger de og venter på et kall?

Det er vel noe som hører alderen med , det med å sove, være litt sløv og kanskje litt negtivt på ting og tang se, det beste er at det ordner seg, vi utvikler oss de fleste av oss og kommer oss litt videre og plutselig vil man opp tidlig for å soloppgangen se, ja hvem hadde trodd det om noen sa at det slik ville bli. Så går da årene og det er nesten slik at det på en måte snur, litt rart spør du meg,men de gamle er vel de som sover minst, er opp før fuglene synger og avisa er på plass og sitter der å venter på at den skal dumpe i postkassa ned, og før det skjer så har de drukket en kaffe,ja både to og tre.

Det er faktisk den beste tiden på døgnet det, den tiden før alle andre står opp og det lysner til dag, sola våkner og vil også stå opp, DA ER DET HERLIG å stå på en topp, en utsikt hvor man langt kan se,set er stille ,ikke et menneske å se og titter man litt ekstra så ser man jo, at jammen har man selskap at en firebeint eller to,de kikker litt og lurer nok på, når dette mennesket med det fotogreia skal gå og jammen er det ikke bare det mennesket eller da,det er jo med en slags skapning så rar,,den har fire bein og en hale som går frem og tilbake jo mer den ser,den snuser og er litt skummel synes de,som bor i skogen og gjemmer seg litt for oss,men de gangene de titter frem så vi mennesker får se, ja da ser vi at skogen inneholder mange dyr så utrolig nydelige.

Å starte dagen slik det gjør godt, ser alt vi har som vi kan være i,naturen er en skattekiste så stor og alt det spennende som der bor,det er jo alltid så kos å få se,noen av disse dyrene,men da må man være litt lett på tå,være litt tålmodig og vente litt,da plutselig var et av skogens sur som måtte ta en titt og kanskje var jeg så heldig at det ble med på kameraet mitt.

Det er jo slik det har blitt,at mine dager ofte starter litt stritt, men som alt annet vi venner oss til, så blir dette også en slag "livsstil", ikke noe man vil,men det er utrolig hva man venner seg til og valget er jo ikke så fritt,sammen hva jeg tenker og tror skal gå,finner andre måter å gjøre det på,men neidag kroppen har bestemt seg for at den skal være vrang og vond og iallefall ikke la meg gå.

Men tålmodig som jeg er(hm, lurer på om alle er enige i det,hehe) så kommer jeg meg opp i sittestilling og sitter da der, venter på at alt skal våkne,både hode, kropp og tær, for prøver jeg for tidlig så går det ikke bra, nei da er veien til gulvet kort og når jeg førstes faller dit ned,ja da er veien opp igjen enda værre om jeg alene hjemme er,så det beste for meg er da å slappe av og bruke tid, for det skjer da noe etter en tid. Det er vel ikke helt rett å si at jeg farer av sted,men litt sånn skillpaddefart som jeg bruker å si,og ja jeg skal love at det tar litt tid,men første må er alltid det: over dørstokken fra soverommet da vil jeg gangen se, og litt videre der så er jo badet jo,kommer jeg meg inne dit så er målet å bli ferdig der før det har gått mer enn en time eller to,men skulle det bli slik at jeg blir der en stund så har jeg jo alltid mobilen med, der er det jo noen spill jeg kan gjøre så tiden går.

Helt til jeg da kommer på,at fingre må jo være i drift hvis jeg skal på telefonen trykke litt,så da ble det slutt på den planen gitt. Etter en stund og noen klær er på så klare jeg ikke vent mer og må bare komme med ned trappa til første etasje for da føler jeg at,nå  er jeg i gang med dagen min, og selv om den starter litt trått og jeg må slite litt,så tror jeg jammen at dette også blir en fin dag gitt.

Ser meg rundt,tar en ekstra titt, livet er da veldig bra,selv om vi av og til må slite litt.

Bilde jeg har lagt ved idag ble malt i går og modellen er dansejenta Tuva

Ha en kjempefin dag !

Skal det være slik.................

Hvorfor er alle så stressa og skal rekke alt, unger skal kjørers litt hit og dit,de som har mange må da ha et slit. Får de med alle eller er noen glemt et sted, kanskje de teller over da alle er i ro, er alle her ,nei det mangler jo to. Åj, den ene er jo flyttet ut ,glemte det,det rette antallet skal jo være 3,for den ene er jo over hos sin kjæreste og blir vel der uka leng, ja kanske stikker de innom her en gang. Men uka er jo så travel for oss alle og enhver, skal vi virkelig leve i dette stresset her. Må vi rekke alt , hva med å puste litt,det blir ikke moro av slik,nei bare slit.
Beundrer mange av de som storfamilie har,men blir det igjen noe tid til mor og far. Alle trenger litt tid for seg selv , litt voksentid,tid til å snakke og kjenne og føle på,bare være to og hverandre se,men det er ikke lett akkurat det. Tiden flyr og vi henger med,vil jo at ungene skal få være med ,treffe venner , gjøre det som unger gjør,de blir fort nok store og farer på egnehånd avsted. Hva gjør vi da den dagen tro, må vi da sitte og bare ta det med ro, lurer på hvor tiden ble av,eller vil vi sette pris på at vi var der og stillte opp,vite at ungene hadde det bra,er nok av dem som ikke følger opp,men gir ungen noen kroner og et busskort,nok av de som altid andre må spørre om å få sitte på,ingen følger dem opp eller spør om hvordan dagen har vært,hvordan det gikk på skolen i dag, hva med treninga da, gikk den bra.
Vi er litt stress alle mann,noen vil nok ikke være enig i det,men sett deg ned og tenk littegrann,se over dagen,hva har du egentlig gjort, det er da en grunn til at dagen gikk så fort, at en ble til to og to til tre og plutselig fikk vi slutten av uka se.
Hva med å finne seg noe godt å spise og knuppe på, en god pute, et pledd,en bok eller film, hva som helst, bare slappe av............
Hva om man en dag ikke får gjort  alt man gjorde før,hva om man må ha hjelp til alt man gjorde før,hva om man må planlegge den minste ting,ha dårlig samvittighet fordi man ikke får fulgt opp ungen sin,hva med den følelsen at man ikke overhodet strekker til, alt går sakte man får ikke lengre til,ikke noe blir som det var,man får det bare ikke til. Alt går sakt og alle må bestandig vente på,den som er så treg og gjør at tiden blir knapp til det man skal ut på. Det hjelper lite å starte før, for uansett så er det noe som gjør,at samme hvor god tid man har så går ikke noe som før, det er bare blitt slik og det tar tid å innrømme og se,at livet ikke er som før,mye er forandret og vil aldri mer bli slik det var,men da er det viktig at man tak i tanken tar. Hva gjør man nå,skal man bare sette seg ned, gi opp og synes alt er dumt,nei pokker,det går da ikke det, hva hjelper det å synes synd på seg selv,men at man mange rare tanker har i hodet for man skjønner det,ja det må jeg si, for ingen trodde at man skulle få et så annerledes liv.
Det er ingen oppskrift på livet,det var ingen bruksanvisning med og er det noe jeg er glad for så er det nettopp det. Vi har et hodet vi skal tenke med, vi kan brukes til noe de fleste av oss,det handler bare om at vi av og til må stå på litt ekstra, ja rett og slett sloss, sloss for å få være oss selv og føle at vi noe er verdt, si fra at sånn er det , slik er jeg, jeg vil ha det slik og ikke som alle andre, for det er bare JEG SOM ER MEG. Det rare og fine er jo det,at med aldre og litt ballast i livet så får det meg til å andre veier å se,det finnes så mange muligheter om man vi se, selv om noen ikke bestandig er de enkleste så bare prøv, det meste er mulig skal du se.
Det er ikke lett å innse at det man gjorde før ikke lengre går,det gjør vondt langt inn i sjela og man tenker på hvorfor skulle det bli slik, hvorfor måtte det slik gå. Kanskje var det meg som ble valgt til dette fordi, nettopp jeg kan klare det, er vrang som få og kommer langt med det og ser verden og livet som den er å se. Vi får ikke noe gratis,vi må slite for alt. Det er nettopp detsom gjør oss til den vi er, se realitetene, sånn er det bare,sånn er det med det.
Det er ikke moro å oppdage at,alt, absolutt alt er forandret og ikke som før, alt må planlegges og skrives ned og skal jeg gå trappa så må jeg tenke så jeg ikke snubler og faller ned. Det hjelper mye å telle 1, 2,1,2 eller høyre,venstre,høyre,venstre,bare for å fortelle det til maskineriet mitt at meg skal du ikke få lure gitt. Men alt har tatt litt tid for å komme hit,frustrasjoner og tårer vil det vel alltid bli,ingen kan da går rundt å bestandig være blid. Vi har våre tanker alle og enhver og alle bør ikke gjemmes under topplokket oppi toppen der. At jeg har blitt litt rar , ja rarere enn før, det merker jeg godt selv og det er jo det som vondt gjør, hva tenker lurer jeg på,,men har vel kommet fra til andre meninger og tanker nå. Hvordan jeg er eller hva hva andre tenker om det, det er det vanskeligå gjøre noe med. At alt i livet mitt ikke er som før,det er nettopp det som gjør at jeg ikke vil gi opp,jeg tror at faller man ned så MÅ man bare klare å klatre tilbakeopp. Det er et lyst for alle et sted,som jeg alltid bruker å si: VI MÅ BARE LÆRE OSS Å MULIGHTER SE, ikke bare sette oss ned fordi vi ikke fikk til nettopp det, det vi alltid gjorde før,det som ikke tok lang tid,alt vi gjorde det gjorde vi, uten å tenke på hvordan og om det tok lang tid.
Det å skrive tar meg utrolig lang tid,for noen oppi toppen her vil meg bare feil bokstaver og rekkefølge gi,, at jeg har dager som ingen hører hva jeg sier eller kan forstå,fordi jeg mumler og det er ikke det værste nei, jeg tror jeg snakke så høyt og klart,men de andre hører ikke noe, for jeg går egentlig bare å hvisker og mumler no`. Det er så rart å tenke på, jeg syns alltid at jeg snakker så høyt og sliter litt med det,men faktisk er det motsatt så andre ikke høre hva jeg prøver å si,så rart,det er da jammen litt merkelig. Det er litt rar å litt "rar" bli, men valget mitt å er ta det som det er,jeg er bare slik og det kunne jo værre vært, og er man litt rar så blir man jo lagt merke til og ikke helt glemt og kanskje noen har lagt meg på en god plass i hjertet sitt,slik jeg har gjort med noen utvalgte i hjerte mitt. De som har fått plassen der,de er for meg noe spesiellt ,noen jeg aldri vil glemme,men alltid ta vare på,men det er mange jeg  bryr meg mye om. Det er mange måter å bry seg om på,å vise at man er der, ringe å si hei,vise at man bryr seg,det er så lite om skal til,vil at alle skal ha det bra,men også at vi skal jobbe litt for det vi har, sette pris på livet,vet vet aldri hvor lenge det blir sånn og hvor lenge vi livet har.
Jeg tror at optimisme,pågangsmot, masse sunn fornuft og latter og lek, omsorg og kjærlighet, alt dette og livet blir et godt sted å være,men vi må jobbe for alt, det kommer ikke av selv og husk at hver og en av oss er så utrolig spesiell.
Noen ganger må oppdage det selv, at vi er på vår egne måte spesiell, men kankje bruke de evner man har til å se, at vi kan gjøre mye mer ,det er sant, PRØV  SKAL DU SE, kanskje du får deg en overraskelse.

Det låter jo sååå bra i dusjen

,MEN neimen om det er like fint å høre at jeg synger da jeg kommer ut fra dusjen,rart det der altså. Men noen har sagt at man skal synge med den stemmen man har ............så hvorfor ikke ta en liten runde med SingStar.............haha, nei du får jeg til svar da jeg prøver å få med de andre..."da går jeg ned å legger meg altså", " det låter ikke så innmari bra da du synger mamma og det vet du". Jooooo, sant det,men det er da bare for moro og jo dårliger stemme jo mer moro er det jo,men neida, skal jeg få synge og være en singstar så må jeg nok vent til de andre sover søtt,tjihihi.
Men sitter da her å skriver og koser meg med en strawberry daquiry og lurer på om jeg har noe lurt og fornuftig å komme med,hm tja, jo,er ikke helt sånn i skrivemodus i dag faktisk,MEN hodet er relativt fullt og masse som skulle vært luftet og kanskje noe som ikke bør luftes,men noen ganger tror jeg faktisk at noen har godt av å lese og kanskje bruke litt tid på å fordøye det som blir skrevet,selv om de kanskje ikke liker det. Jeg er av den meningen at alle fortjener en ny sjans eller en ny mulighet til å vise at de står for noe, jeg er også av den meningen at alle skal ha lov til å ha sin egen mening,kjedelig om alle var like og likte det samme,men som sagt, noen trenger litt mer tid enn andre for å vurdere,tenke,vurdere igjen og så kanskje komme til en konklusjon som de selv også kan bli overrasket over. Men er det noe som er så finurlig med oss alle,vi kan stadig overraske og vise en side som ingen før har sett og ofte er det en god side.

Noen liker at man er rett på sak,andre vil helst gå litt "rundt grøten", bruke mange omveier før de får sagt det de egentlig mener,eller later som de mener og de som er som meg har vel en tendens til å si som det er,veldig rett på sak,kalle en spade for en spade,like greit å si det uten omveier,selv om det noen ganger kan såre noen. Det å være rett på sak handler ikke om å såre noen,men noen ganger om å åpne øynene til andre, for det trenger vi alle iblandt, hender vi blir litt trangsynte alle sammen tror jeg og det hjelper faktisk av å til å høre det fra andre.

En annen ting som er minst like viktig,eller om ikke mer viktig............det er å gi gode tilbakemeldinger der man mener det, gi ros der det fortjenes,det kan bety så utrolig mye for den som får det. Er ikke så mye som skal til,en liten klem,en klapp på skuldra , et lite blikk eller et smil,det kan gjøre dagen til en dag så fin,oppmerksomhet som varmer langt inn i sjelen din . Noen ganger er det nok å bare høre noen si " i dag ser du bra ut ,er formen fin", det gjør godt skal jeg si, i stedet for det de fleste pleier å si: " er du ute da, trodde du var syk jeg,du ser da ikke dårligere ut enn meg" , da svarer jeg at joda jeg er ute jeg,men at de tok meg et par timer for å ordne meg, dusje ,klær og alt som hører til, tar så utrolig mye lengre tid enn det jeg vil. Men slik er livet mitt blitt og da må jeg bare snu litt på alt som ikke er som før, finne andre måter å gjøre det på,selv om tiden går og alt vil sakte gå. Det går på en måte,må jo det,vi har alle muligheter,vi må bare se.
Galgenhumor er noe jeg faktisk må ha, vet at noen ikke liker det,syns det er for direkte og litt ekkelt,men galgenhumor redder mange,det handler om å gjøre en trist situasjon til noe mindre alvorlig på en måte, mang gjør faktisk litt narr av seg selv og sin situsjon,men det er faktisk viktig å kunne ta seg selv litt uhøytidlig av og til. Skal jeg begynne å gråte da all sausen i kjelen havner på veggen når jeg visper ,jo selvfølglig er det av og til litt håpløst og jag kan føle meg litt oppgitt,men se for det hele situasjoen a, kjelen var full med saus,men etterhvert så er det mer saus på flisene bak ovnen,så hva gjør jeg da? Jo start på nytt igjen, for pokker, jeg SKAL lage saus,NEMLIG..........
De som ikke liker det jeg står for,skriver eller tuller med, de får bare la være å lese . De som liker det,de blir med videre.........tror jeg..................

Jeg er den jeg, sier som det er, vil alltid være slik,sånn er jeg..................

Bedre å våkne idag gitt

formen var så mye bedre blitt. Sånn den var igår var ikke bra,litt håpløst når det er slik,for hva skal jeg gjøre da. Alt jeg vil,får jeg ikke til,alt tar tid,ja rett og slett fryktli`sakte kan du si og det meste blir rett og slett ganske vanskelig. Prøver så godt jeg kan, selv om jeg vet et det nesten ikke går an,men følelsen av å få gjort noe uten å be om hjelp,den er helt spesiell og kan ikke beskrives om man ikke selv har opplved det å ikke kunne gjør alt man vil,alt man gjorde før. Tar lang tid å innrømme slikt,at ikke mye er som før.
Jeg vil , jeg vil,men det er neimen ikke hver dag jeg får til det jeg vil,så nå må jeg bare lære meg,at også jeg av og til om litt hjelp må be, og ikke det som en nedtur se,MEN det er noe med det å klare alt selv,føle at jeg lever,er,er litt til nytte for de jeg har kjær,men kanskje jeg snart må innse at, ikke engang jeg makter å klare alt.
Gårdagen var en håpløs dag, vanskelig å komme med frem i det hele tatt,men skulle så gjerne timen hos tannlegen hatt for snart er det dato for operasjon og vet ikke når jeg neste mulgihet har,for å få reparert den vonda tanna der. Som sagt så gjort,jeg bestemte meg,jeg SKAL til tannlegen om jeg har skyss eller ei,ringte og ringte får å få meg skyss,men neida det var ikke så lett skal jeg si . Etter å ha tenkt en times tid kom jeg på at jeg kunne ringe en mann så blid. Spurte pent om han kunne kjøre meg og snill som han er så ordnet det seg.
Ned trapp og ut mot bilen så¨begynner han å le, herregud det ser ut som du er mer enn 93,en skillpadde går forterer enn du gjør i dag. Litt galgenhumor det må vi ha,skal det for at dagen skal bli bra.
Så kom jeg da inn til tannlegen min og ros skal hun ha for tålmodigheten sin,tror ikke jeg var enkel pasisent i går, tnekt deg synet av en arm som hopper og spretter,er aldri i ro,ja hele høyresiden var helt håpløs igår. Litt kjedlig når alt er slik,men tenker jeg meg om så kom det faktisk noe godt ut av den dagen også tror jeg,: Jeg rakk ikke å tenke på tannlegen så mye, så jeg har for førsten gang gått dit uten å grue meg. Der kan du se, det er noe positivt i det meste,bare vi vil se.
Hjemme igjen og ikke bedre enn før jeg dro,så satte meg faktisk ned i en stol og slappet av og jammen tror jeg det ble en liten dubb også da. Ikke så lenge,men det hjalp da litt,fikk roet ned kropp og tanker litt. Men det er litt rart å være slik,en dag kan jeg knappt røre meg,hvor mye jeg enn vil og hva jeg enn gjør,det hjelper ikke noe da kroppen ikke engang vil høre på meg,den farer av sted på sin egen vei
, mens jeg som jeg så ofte gjør: jeg tror det meste ordner seg og en varmt takk til de som igår hjalp og tok vare på meg i går.
I dag er jeg mer bevegelig og har litt mer enn skillpaddefart, men ser at jeg ikke kan ta i så hardt,er hundre ting jeg gjerne skulle gjort,men ikke noe av det stikker av og løper bort. Det venter jo på meg og er der igjen hver eneste dag til jeg har fått fatt i vasekfille`n.
Vond dager er ikk godt,men tenk på alt vi i livet har fått,det hjelper lite å gi opp og nå begynner et virekelig å nærme seg,den 9 nov opereres jeg, og etter det så håper jeg på,at jeg litt raskere enn skillpadda kan gå..............og kanskje det blir en mulighet for en fllikkflakk å, hmja, vi får  vente å se.....alt er mulig,det umulige tar bar litt lengre tid

Long time,no see.................har ikke hatt noen skrivetid....

oj,oj,nå er det lenge siden jeg har vært på bloggen min,har vel hatt noen jern i ilden kan du si,ikke helt planlagte ting,men rett og slett litt sånn hurten og sturten..............uten å tenke meg om kanskje,men liker litt sånn fort og gæli av og til...tenke kan man gjøre senere. Selv om jeg vet, innerst inne at for min egen del og for at alt skal klaffe sånn noenlunde for meg og han derre "kompisen" min, herr Parkinson så bør det meste av dagen planlegges litt,selv om jeg vet at neste alle planer går i vasken fordi ikke noe blir som tenkt.
Så hvorfor har jeg ikke vært innom her på en stund, jo som den gale dansemamma jeg er så satt jeg her med en merkelig følelse av at noe var galt....sendte Mia til Østerrike, Graz og HiphopVM..... Hadde ikke før ønsket henne og alle en godt tur og masse lykke til i VM,ruslet ut fra flyplassen ,satte oss i bilen...tirsdag var det..............og så kom tankene. HERREGUD, skulle ikke jeg være med Mia til VM, jeg som har stått over kun 2 konkurranser siden hun begynte å konkurrere som 5 åring, og de 2 har vært veldig gyldig fravær,selv om jeg faktisk prøvde å bli med på begge,den ene turen endte med at gubben bare kjørt rundt i første rundkjøringa rett ved her vi bor............og sa at "nei, det får være grenser for å pine seg selv, du er jo dårlig og hører hjemme i senga",som sagt så gjort, jeg havnet i senga,kunne knapt bevege meg og endte med en "hælvetesdag" hjemme. Vet ikke hvor mange sms`r jeg sendte, alt gikk så tregt,hadde da jammen "dansemammaabstinenser", ja det måtte vær en av den dagens diagnoser. Herregud, ble jo mer dårlig av å være hjemme da, eller , nei det er litt løgn, for dagen etter ble jeg innlagt på sykehuset fordi jeg ikke kunne gå, hadde hatt en ryggmargsprøve før i uka, den som tok den var "litt uheldig" kan du si og stakk feil. Det ble ikke noe godt resultat for meg,men tenkte jo som vanlig at" det går vel over". JODA, lov å være optimist,men kanskje lov å bruke hodet iblandt også,MEN den man sist tenker på er jo seg selv,bare alle andre har det bra,SÅNN ER DET  BARE.
ja og så tilbake til VM da, vrang som jeg er så begynte jeg å lete etter reise og hotell,MEN det skulle ikke bli en enkel jobb nei.....ikke et eneste et hotell som hadde ledig rom, jeg mailet, ringte,ringte og mailet,men resultatet var det samme: No room for Mrs Anita. Pokker hva gjør jeg da, joda, masse rare ideer dukker igjen opp i hodet mitt( rart det det,dukke ofte opp sånne rare ideer gitt).
Så......kl . 0200 natt til onsdag satte jeg meg ned foran pc`n,at det i det hele tatt finnes så mange reiseruter og muligheter for å komme et sted ,det hadde jeg ikke trodd i min villeste fantasi, mange rare muligheter, med en reisetid opptil et døgn og mer for å komme seg til Graz, faktisk innom de fleste land og steder du ikke hadde tenkt på en gang, og prisen, jo den var like sprø som reiseruta. Så der satt jeg, tok meg tid til et par turer på do den dagen, glemte å spise, og etter mye om og men,mange telefoner og mailer så fikk jeg kl 2130 på onsdag kveld en billett.............JUHUUUUUU, jeg skulle til VM, VM i hiphop.........MEN hva med overnatting, finner vel en krakk et sted tenkte jeg,eller et badegulv på et rom til en av de andre dansemamma`r, særlig , igjen er jeg optimist, .....jeg på et badegulv, måtte hatt heisekran for å komme meg opp igjen fra gulvet jeg da, jojo, i nødens stund er det utrolig hva man tenker. Nøden og nøden forresten, var vel ikke livet om å gjøre,men kan være denne ene gangen Miamin er med i et Verdensmestersakap.....og da skulle jeg liksom sitte hjemme, skjønner ikke hva jeg hadde tenkt på, eller jo gjør vel det,men sta som jeg er så ble det både mulighet for en seng takket være litt omrokkeringer av rom mellom em dansemamma og en dansepappa og plutselig hadde jeg en seng,juhuuuuuuuuuuuuuuuuuuuuuu, jeg skulle på tur...
JA,pakket og klar, men flyet gikk visst på en litt ugunstid tid, ikke flybuss og ikke tog var så tidlig ute(bor på landet jeg vettu) og gubben.....han var på tur til Trøndelag på jobb. hva gjør jeg, jo ...hm kunne jo begynne å gå, men dei, ingen god idee det akkurat, er jo bare 9 mil, men heldig som jeg var så ville yndlingssønnen min kjøre meg inn til flyplassen. Så da dro vi herfra, klokka 0300 og jeg hadde vært våken i litt over et døgn allerede,men reiseklar som få, dette fikser jeg vettu,dette skulle gå........
Så kommer det jeg egentlig ikke skulle si,men turen fra Oslo til Frankfurt gikk vel nogenlunde greit,merket bare at jeg begynte å bli litt sånn "uggen" på en måte,men tenkte st jeg hadde jo noen timer med venting på flyplassen der, før neste fly skulle ta meg til Graz,MEN ble rett og slett helt elendig,klarte nesten ikke å gå, alt gikk rundt, fikk satt meg på en plass og alt ble bare værre gitt og vondt var det. Prøvde å sove,men det er jo ikke akkurat min store kunst her i verden og jeg bare smådubbet litt,formen ble værre, kom meg på do og kastet opp, husker neste ikke hvordan jeg kom meg tilbake til gate`n,men husker at ei dame satt å så på meg hele tiden. SÅ var det bussen fra gate`n til flyet,pokker å høyt det er å løfte bena fra bakken og opp til bussgulvet a, og ikke nok med det,men luften av flybensin er ikke det beste jeg vet.........så der ble det igjen noe som kom opp og ut......jaja, tenkte jeg, herfra går det vel bare en vei........oppover ....MEN for første gang i mitt liv ble jeg nesten nektet å få bli med på flyet, flyvertinnen syns jeg så så elendig ut og mente at jeg rett og slett ikke var flybar, noe jeg vel egentlig heller ikke var,men hva gjør man ikke for sitt barn. Så da jeg fortalte at det av og til var slik,spesiellt da jeg var på fly og hvorfor så fikk jeg være med,men hun passet på meg hele turen, ordnet så jeg hadde noe søtt, noe å drikke og turen gikk ikke så værst.
Så, da skulle jeg finne meg en taxi, som sagt så gjort,så 4 peroner i stedet for en,setter meg inn og sier hvor jeg skal og sjåføren ser dumt på meg,engelsk sier du, nei du, her prater vi IKKE engelsk nei,så da var det litt kronglete å få sagt hvor jeg skulle, for sjåføren visste ikke hvor hotellet lå, pokker måtte jeg virkelig gå. Men etter at gjeipen bare ble lengre og lengre på den "blide" sjåføren så fant vi hotellet og godt var det, for da hadde jeg ikke klart mange minutter til før jeg hadde "kræsjlanda" trur jeg.
Kom meg inn på hotellet, traff de andre på tur ut,fikk romnøkkelen,la meg på senga ............og sovnet......faktisk, helt sant,men at skjelvinga i kroppen min var rimelig høyt oppe på Ritchers skala, ja det skal jeg love deg.
Jada, jeg kom meg jo til Graz på en måte, våknet og kom meg i hallen,noe uttafor,men jeg burde fått VM medalje i "å late som alt er bra), det er jeg god på.

Men samme det, verdt det var det iallefall....fikk jo se Mia danse..............og alle de andre, wow, moro å være der, litt sånn magiske, jeg i et VM........hadde vel aldri trodd at noen i min familie skulle komme dit.......OG HER VAR vi, Mia som utøver og jeg som publikum..............WOW, jeg kom meg dit jeg vettu...................
Men har nok gjort men non tanker, faktisk noen fornuftige tanker...............bør vel egentlig ikke reise alene mer kanskje, greit å ha litt selskap kanskje......................
Jeg er ikke den som klager mest over livet, vil klare meg selv, hater å spørre om hjelp, vil ikke bli en byrde,det meste går, tar bare litt tid og kan til tider være litt vondt,MEN jøss å stolt jeg er da jeg faktisk har klart meg selv.............................
Men en ting er jeg utrolig dårlig på, hm er  vel mer enn bare en ting,men akkurat dette sliter jeg litt med,...............jeg mister helt reningsasansen....så.......se da for deg meg.....ute alene i Graz......... ingen som vil snakke engelsk.............mistet totalt retningen gitt, gikk og gikk, tørst  ble jeg jammen å, men tenkte at jeg er da på tur, har med kamera, fant ei lita sjappe hvor jeg fikk kjøpt drikke,fikk tatt medisiner, litt for sent,men jøss det ordna da seg.Fulgte trikkeskinna ei stund, den måtte jo føre et sted, i hverste fall rundt og rundt.................syns egentlig livet gikk litt sånn på skinner ei stund der gitt,hihihih, men fikk da etterhver litt fart igjen på den innebygde(men utgått på dato) GPS`n og der var jammen stedet jeg gikk ut fra for et par timer siden..........GPS`n virka jo,eller jo er da en måte å se det på da og ikke minst: jeg fikk frisk luft, trim,vonde bein og gnagsår, altså tegn på at jeg har vært i drift  og gjort noe fornuftig..:-)
Angrer ikke på at jeg dro dit, snille og greie dansere,hyggelige foreldre som jeg håper vi ser igjen en annen gang også,så masse utrolig dansere,dansere på alle nivåer,mange nasjoner og alle med en lidenskap og den lidenskapen er stor og betyr mye: DANS........ Dance - a way of life!

Neiiiiiii, jeg visste det..............

Det er ikke like lurt å få sove bestandig nei . Vi har forsovet oss og Mia skal på flyplassen..............avreise til VM i Hiphop i dag..................
Huff ,hater når det blir stress,passe dårlig på en slik  treg gammel kropp som jeg har, den er vel ikke sååå gammel da ,men den later iallefall som det ovenfor meg, treg å få igang ,alt går jo i skillpaddefart og da er det rett og slett håpløst å ha det travelt. Ender bare med at jeg blir lei meg fordi jeg sinker de andre, en vond følelse dett der. Men heldigvis, Mia hadde jo som vanlig det meste klart, hun planlegger alltid det hun skal og har for det meste veldig kontroll. Så nå må vi få i oss noe å spise og komme oss innover til Gardemoen og treffe de andre landslagsdanserne...................
ÅÅÅÅ, jeg skulle såå gjerne ha blitt med, elsker å se alt som skjer, se dans i tiimesvis(selv om jeg blir så sliten at jeg knappt hver hvor jeg er til slutt), elsker å kjøre fly og dra avgårde,selv om jeg også blir litt småsyk da vi kommer opp i en god høyde, men sånn er det, DET ER DET VERDT, bare å få oppleve alt dette og tenkt hvileken by de skal til GRAZ, der er det fototmuligheter for enhver..............WOW, å jeg skulle så inderlig gjerne vært med eller dratt etter, se GRAZ ,knipse allt jeg ser,være i hallen da de første norske skal ut på gulvet, spenningen,moro..................alt som hører med...........................MEN , jeg må bli igjen hjemme......
Skulle sett meg nå ja, slowmotion, en sko,den andre får jeg ikke på enda for benet et litt vrangt og ugreit enda,får ha ne på foten og en i hånda å lenge,skal jo barae rett i bilen foreløpig . Og håret, neiiii , det får være som det er,akkurat nå gir jeg litt blaffen i alt baare Mia bllir klar uten å måtte stress for mye, får med seg alt og kommer seg på flyet..........................................
PS: snill mann med godt hjerte og et helikopter søkes til en svipptur til Graz onsdag denne uka, kun levering av 2 kolli................ meg og kofferten,tjihihihih       ......       

Tidlig en morgen.........igjen...

Ble visst ingen søvn på meg i natt, dumt er det for søvn er vel noe jeg absolutt burde hatt. For ikke noe er værre enn å våkenatt, alle sover og drømmer søtt, jeg er mer irritert fordi jeg ikke er trøtt, men kan ikke bruke tanker og tid på det at jeg ikke sove får,ingen andre for det skylda får. Og skulle jeg måtte finne noen å skylde på,ja da må jeg virkelig lete i blandt de små grå og finner ingen andre enn en det kan bli,må være Jon Blund som har hatt det travelt da  han innom her og sovestøv skulle strø,kanskje det var glatt pga av snø, så da han bremset for å stoppe her, så skled han bare videre dit noen med et mer normalt sovehjerte er.

Karl Bildt da..............................

som får skryt fordi han er stor blogger.....................................har han tittet innom, neida.hihih
Er vel litt for anonym jeg kanskje............ men hvem vet, kanskje en dag,tjhhihihi

Rutsjebane......det hadde vært noe ja....

eller...........kanskje ikke. Hadde blitt kronglete å komme seg opp igjen ,men så er det valget da,skal det være lett å komme seg ned eller lett å komme seg opp.....ja, hvis man må velge altså, er jo sjelden vi får oppfyllt to ønsker på en gang. Men tanken er slik: rutsjebane ned og rullebånd opp igjen og de dagen da det meste føles bra kan jeg hoppe ut i strikk fra andre etsge og ned.............haha ,nei nå løper fantasien litt løpsk igjen. Forresten, den fantasien er god å ha, lagt mange planer det skal jeg si, om alle er igjennomførbare...... jo det er vel en annen sak, men mye er mulig bare fantasien er på plass, litt tekniske egenskaper og kanskje litt hjelp av et lurt hode i tillegg. MEN , noen av ideene er rett og slett bare til bruk i fantasien, litt rare i praksis tror jeg, men kunne vært moro å prøvd.

Av og til må noen av oss finne måter å forenkle hverdagen på og det er når man står midt oppi det at ideene kommer, man vet jo ikke hva man har behov for før man trenger det, MEN det å innrømme at man trenger hjelp til noe................DET ER NETTOPP DET SOM ER DET VANSKLIGSTE!

Alltid vært sprek,myk,høyt og lavt,full fart og sjelden i ro og PLUTSELIG må man ha hjelp til bare det å komme seg på do.........Det er ikke gøy å spørre om hjelp, vil klare alt selv uten å spørre og helst også kunne tilby sin egen hjelp til andre.
 Det handler mye om å føle at man kan brukes til noe, føle seg litt verdsatt,føle at man lever og er til......
Jeg vil gjøre alt selv, vet at noe ikke går,men må prøve uansett, vondt gjør det og dagen blir kanskje enda vondere og værre nettopp fordi jeg måtte prøve, at noe har kunnet gå veldig galt vet jeg nå, men måtte prøve og uansett hvor vanskelig eller nesten umulig det er .....så SKAL det gå. Se for deg ... meg og et skap på 2 meter høyt og en bredde på 60 cm, ingen hjemme..........bare meg......... og det skapet, det skal fra annen etage og ned.....går det.........nei eller jo, det gikk jo på en måte, men at det gikk bra det skal jeg være glad for og hvor kreften kom fra, tja si det. Vondt var det og vondere ble de neste dagene, kroppen gikk jo rett og slett i streik og protesterte skikkelig............men JEG FIKK SKAPET NED og nå står det der i gangen sammen med en hjemmesnekret benk.............syns det ble gansek bra jeg.........................Hva gubben sa???......Kan ikke gjengis i ord her tror jeg, men noe av orden var noe sånn omtrent: " du må snart tenke på deg sjøl, du slår deg ihjel en vakker dag du trur jeg"..............
Men hva gjør jeg , hater å sitte , sitte rolig å ikke gjøre noe.................kjedelig.....så hva gjør jeg da jeg ikke annet får gjort, når ingenting fungerer som jeg vil, å ganglaget er slowmotion og litt sånn skillpaddefart, kroppesholdning som en gammel kropp på nærmere hundre(ja bortsett fra de som faktisk er spreke da de er i den alderen)......jo når alt annet streiker så er det faktisk en ting som er ganske oppegående( mener jeg iallefall da),  men hodet mitt er faktisk  alltid på samme plass,det sitter jo godt fast og bra er vel det. Om det brukes like riktig hele tiden er en annen sak, men at det er mye rar tanker der, ja det skal jeg si og disse blir det utrolig mye fart i når alt det andre streiker skal jeg si. Det er egentlig ganske utrolig, trodde ikke at det var så mye rart oppi det jeg,men det glimter til inniblandt. Hadde bare noen av det kommet ut og kunne blitt brukt til noe, noe fornuftig, noe som kunne komme andre tilgode.......føle at jeg hadde gjort noe bra..................
Vanskelig tema dette, INGEN av oss kan noengang forestille seg hvordan det er å miste noe av seg selv, bli avhengig av andre,spørre om hjelp til det minste,ting vi ikke engang tenker på at vi vanligvis gjør, og de enkel tingene klarer vi plutselig ikke som før.
Vi kan se og tenke når vi andre ser,men å være der og føle og vite at man må ha hjelp til mye for å få alt til å gå, den følelsen er ubeskrivelig....................... å måtte innrømme at ting faktisk ikke går......
jeg er jo bare 45 år................
Så er det de da som bryr seg og bruker mye tid på andre, ikke bryr seg OM, men MED. Hører stadig at "jøss, er du ute, er ikke du syk a"......." jammen ser du bra ut a, ser ikke særlig syk ut"...." har hørt at du er så syk jeg"...........................SO WHAT, er ikke syk jeg, har en diagnose som sier Parkinson, så jo, syk er jeg vel, men hater å bruke det ordet, og de gangene jeg er ut, på butikken, på konkurranser og ser på Mia danser,eller det værste : gubben og jeg tar oss en tur ut på pub ........ Ingen vet hva det av og til koster av krefter og litt "gi faen" mentalitet for å komme seg ut, hvor lang tid det tok for å få ordnet seg, VIL prøve å se litt ålreit ut da jeg er ute blandt folk, at jeg brukte vel mange forsøk med mascarakosten for å få mascaraen på vippene og ikke på nesa eller i panna og lipglossen passer best på munnen og ikke kjakan. MEN jammen klarer noen å si at jeg ser for godt ut, at jeg burde se dårligere ut når jeg er ute, ELLER den mest brukte er vel at "hun er nok ikke så syk som det sies". HVA er POENGET med å klassifisere og finne en skal for andres sykdom............har sånne for lite å finne på, hva om de selv havner i samme situasjon......da er det vel disse typene som er de som gir først opp og blir de som syter og klager mest.
Få opp øynene, se litt lengre enn nesa rekker, det er mange som er syke uten at det ses, noen prøver å gjøre alt de kan for å skjule det andre vil helst at alle skal se.
Jeg vil være som jeg alltid har vært, gjør ting uten å tenke på hva jeg gjør, MEN slik er det ikke...........jeg har misten noe av meg sjøl, men kan da ikke gi opp og sette med ned,se svart på alt og bare grine. Ok, hverdagen min er som oftes veldig vond, men jeg tror faktisk jeg stiller ganske nær seierspallen i et VM i "å late som alt er bra", mulig en gullmedalje der gitt. Men de nære og kjente de avslører meg der og de som kjenner mer aller best hører det på stemmen min med en gang jeg sier "Hallo" i telefonen, har prøvd og prøver stadig å "lure" dem, men dem, men NEI , det går ikke.
Syns bare det er så synd at mange som er syke skal måtte forsvare seg for andre om hvorfor man ikke ser syk og vite at mange mistror, MEN for pokker, noen av dem ville fått bakoversveis og blitt målløse hvis de fikk være med en av de som har slike hverdager i en ukes tid, og som jeg sa til en innen det offentlige som jeg dessverre er blitt en ufrivillig del av: værs så god, kom gjerne hjem til meg og vær der en dag..............men ingen tør......,rart.....
Vi er noen rare skapninger vi menneskene, PÅ GODT og VONDT, men vi å blir flinkere til å se litt annerledes, bry oss om og ikke bare med.
En person som lært meg det i ung alder, det å bry seg om, ta vare på, nettopp fordi vi er forskjellige, utrolig forskjellige alle sammen. Denne personen har betydd så mye i mitt liv og er med meg  hver dag, hver eneste dag resten av mitt litt, selv om hun dessverre døde for mange år siden, i ung aldre, mitt søskenbarn Ann Kristin, hun var ikke helt som oss andre,kom til verden med litt mindre bagasje, men det jeg lærte av henne vedå være der,snakke vårt eget lille språk, gleden vi to delte og ikke minst den dagen hun lærte å gå,mange år etter at de såkalt "normale" barna hadde lært å gå, den gleden er helt ubeskrivelig,kan ikke på noen måte forklare den, men det pågangsmotet og vilje og ikke minst sinne og fortvilelse  hvis det ikke gikk som tenkt. Den egneskapen disse menneskene har, de som kom til verden med litt mindre bagsje enn oss andre, den egenskapen der spesiell og den mangler vi "normale" , iallefall mange av oss. Det å vis virkelig hva man mener,er man sint så er man sint, vil man ikke så vil man ikke og er de glade så er de GLADE, ingen forvarsel , det bare kommer. De er ekte ,de viser seg som de er og akkrurat det er jeg glad for at jeg fikk oppleve i min oppvekst. Det at ikke alle er like, MEN ALLE ER LIKE MYE VERDT
Og heldig som jeg er så ble jeg jammen tante til en herlig Downsgutt for mange år siden og ser jo igjen mange kjente ting hos han, Simen, verdens beste Simen, kaller en spade for en spade, og is og Sabeltann er hele verden...sånn er det bare
Som jeg ofte sier og alltid kommer til å gjenta, det handler om å ta vare på,se litt lengre enn nesa rekker ..........Heldig er jeg,har gode venner som bryr seg,bryr seg om, utrolig god nabo som er ubeskrivlig snill og god, ja idet hele tatt, familie ,venner som er der når de trengs og jeg håper også at de får noe tilbake...........................

Sånn er det bare....................

Det er litt rart,

syns alltid det.

Men har slått meg til ro

og innsett at, livet ikke

alltid blir en skatt,nei

tvertimot noe helt motsatt.

Noe av det vi får på livets veg

er erfaringer på godt og vondt,

det gjelder både deg og meg,men

dette er noe vi lærer av, hver

eneste dag,vi ser at i livet så er det slik

at alt ikke bare positivt er,nei plutselig

kan det være negativiteter der.

Og nettopp da er det vi må se, at

bak de grå og triste skyene et sted,der

er de blå ,de som gir oss håp til å lette blikket

og se, DET FINNES andre muligheter,bare vi

vil se de blå bak de grå.

Er alt litt håpløst,vanskelig og litt trist så

tror jeg vi fikser det til sist. Vi lærer å se at

livet er opp og ned,det vil en eller annen gang

skje det man ikke vil eller noen gang hadde trodd

ville skje. Men det skjer og da må man bare lete litt

og jammen kan man bli overrasket også gitt. Kanskje

finner vi ut at vi hadde så mye mer,da vi endelig får

 opp øynene å ser.

Hadde vi bare positive dager og alt var bra,

 hvor skulle vi da lære livets realiteter fra,

ikke ville vi bli særlig kloke heller da.

Der negative gjør oss også bra,selv

om man ikke føler det der og da.

Vi må bare litt andre tanker ha.

Mister vi noen vi er glad og bryr oss om

syns vi alt er håpløst, ja at hele verden er tom.

Men snu det om og tenk tilbake på gode minner

og alt som har vært,da vil det positive tråkke

det negative ned, det er mulig ,det er det!

Livet er ingen linje som er rett,

tror forresten et linjerett liv ville

vært kjedelig for de fleste

uansett.

Vi klatrer opp,vi faller ned, et skrubbsår, noen blåmerker

og kanskje et plaster et sted, men vi tåler da det.

Det ER mulig det meste, bare vi mulighetene vil se.

Åffer , åffer er det slik støtt................................

En ting som slår meg hver gang jeg skal og vil noe, hvorfor er det slik tja si det,SÅNN ER DET BARE , men det er så innmari irriterende at når jeg har masse i hodet som vil ut og bare kunne skrive og skrive......da vil ikke høyre siden være med på det jeg vil. Skulle vært venstrehendt,eller nei  da hadde det vel vært værst på den siden,hm tje,jo, får nok bare krangle litt med han Herr Parkinson i dag som jeg gjør alle dager. Slutter jeg å krangle så har han vunnet...........og det skal han ALDRI få gjøre. The winner takes it all, and the winner is ME,NEMLIG.
Ser forresten på Skavlan i kveld,Karl Bildt er visst blogger han også,har 50.000 lesere, hm jaja, litt mer kjent han kan du si,lurer meg på om han leser min blogg jeg,hahahah særlig.Det hadde vært noe, Karl Bildt som leser av bloggen min...........men som jeg sier,det er lov å drømme. Men hvem vet,alle kan jo bli kjent for noe en dag, for noe,et eller annet,et lite sekund. Men den GPS`n de snakker om hos Skavlan,inni hjernen vår................hm alle de koordinatene er nok blitt litt feilplasserte hos meg tror jeg,ligger litt i surr,kanskje jeg må rydde litt der..................men selvsagt alt er mulig med litt hjelp, tror jeg iallefall. Men ok at jeg glemmer mye,det får forsåvidt være greit,men venner vil jeg aldri glemme og skulle noen føle seg glemt så håper jeg de sier fra. Gode minner er bra, dårlige vil man glemme,men hva hadde vi vært om vi bare opplevde det gode,vi må jo lære både på godt og vondt og vi lærer så lenge vi lever,det tror jeg iallefall
I dag har min kjære Mia vært på besøk hos ei gossin jente,vi har lovet lenge at vi skal komme,men er jo alltid på farten og har ikke klart å holde det løftet,MEN idag la vi alt annet til side og dro på besøk og det var så koselig å komme dit. Det første som møtte oss da vi kom ut av bilen av ein solstråle som stod i vinduet,smilte med hele seg og hoppet opp og ned mens hun vinket til oss. Ikke hver gang man får en slik velkomst,koselig:-)

Jenten koste seg og vi mødrene skravla og spiste nybakt eplekake med krem og selvfølgelig ble det noen Bamsemums også,må vel innrømme at vi snakket bittelitt dans også da,bittelitt....eller kanskje litt meg enn bittelitt.... :-)

Tok litt tid å få knotet ned bokstavene nå, måtte se Mia øve litt  hiphop,nærmer seg raskt et stort mesterskap, hun reiser på tirsdag allerede og jeg tror det er ganske spennende for en 13 åring å få være med i VM i IdoHiphop,tenk bare på alle inntrykk og impulser man får i et sånt mesterskap,man treffer og blir kjent med andre,fra andre land,knytter kontakter, kanskje for resten av livet.

Glemt en ting , fikk en telefon i dag som var ganske spennende, og kan bli enda mer spennende,men det får jeg komme tilbake til.
Å ja , en ting til, i dag er det nøyaktig en måned til jeg legges inn på Rikshospitalet...... og så går det slag i slag..............

Long time , no see.............

væer borte et par dager i veeeeeldig trivelig selskap, 2 voksne damer(voksne og voksne,thihihi) og 3 jenter på 13. Skravla sa du,njeeiiii hvordan kan du tro det a. Å jo, selvsagt, ble mye skravling og masse latter. Vi har kost oss veldig Mia og jeg og stedet vi var på var bare så nydelig,
 og det samme var de vi var på besøk hos også,tvers igjennom trivelige og glade mennesker.

 Mia hadde så lyst til å bade og gjorde vel alt hun kunne og litt til for å bli søkkvåt kan du si,men for å være ærlig.....hysj,ikke si det til noen,men ønske det var meg som gjorde akkurat det samme,det er jo så moro å hoppe og plaske i vanndammer:-)
I dag er jeg egentlig i skrivemodus,men det er ikke fingre og arm nei,kommer seg vel ut over dagen får jeg tro,håper det snart går over for det er liksom så mye som skal ut,eller burde vært ute,må jo tømme harddisken i blandt vettu.
Hopper litt i tema her, måtte bare fortelle om den utrolig jenta jeg
 snakket med igårkveld(Mia`s danselærer Marikken), mer inspirerende menneske skal du lete lenge etter,hun sprudler og ler og er bare så god,et smittende vesen det finnes få av,det er en fin egenskap det å gjøre andre glad,slike skulle vi hatt flere av:-)

Da er snart denne dagen over.............................

og den har da vært helt ok. Har vasket klær til den store gullmedaljen, jøss er jo helt utrolig hvor mye kan det kan bli på et vaskerom når vaskekjærring(meg) har hatt noen dårlige dager,men fått god hjelp av Mia i dag.
Mia og jeg har vært litt i det kreative hjørnet idag og hatt noen timer med klipping og liming og reulstatet ble da ikke så værst trur jeg.
Kvelden har vi tilbrakt på Trevatn med bursdagfeiring, Viggo fyller 40 imorra. Var koslig selskap og tror nok Mia fikk et nytt fan i dag,Thea på 10 år.
i det heletatt en bra dag i dag syns jeg, jo bortsett fra været da,men det får vi ikke gjort noe med,kanskje like greit det også.