Bedre å våkne idag gitt

formen var så mye bedre blitt. Sånn den var igår var ikke bra,litt håpløst når det er slik,for hva skal jeg gjøre da. Alt jeg vil,får jeg ikke til,alt tar tid,ja rett og slett fryktli`sakte kan du si og det meste blir rett og slett ganske vanskelig. Prøver så godt jeg kan, selv om jeg vet et det nesten ikke går an,men følelsen av å få gjort noe uten å be om hjelp,den er helt spesiell og kan ikke beskrives om man ikke selv har opplved det å ikke kunne gjør alt man vil,alt man gjorde før. Tar lang tid å innrømme slikt,at ikke mye er som før.
Jeg vil , jeg vil,men det er neimen ikke hver dag jeg får til det jeg vil,så nå må jeg bare lære meg,at også jeg av og til om litt hjelp må be, og ikke det som en nedtur se,MEN det er noe med det å klare alt selv,føle at jeg lever,er,er litt til nytte for de jeg har kjær,men kanskje jeg snart må innse at, ikke engang jeg makter å klare alt.
Gårdagen var en håpløs dag, vanskelig å komme med frem i det hele tatt,men skulle så gjerne timen hos tannlegen hatt for snart er det dato for operasjon og vet ikke når jeg neste mulgihet har,for å få reparert den vonda tanna der. Som sagt så gjort,jeg bestemte meg,jeg SKAL til tannlegen om jeg har skyss eller ei,ringte og ringte får å få meg skyss,men neida det var ikke så lett skal jeg si . Etter å ha tenkt en times tid kom jeg på at jeg kunne ringe en mann så blid. Spurte pent om han kunne kjøre meg og snill som han er så ordnet det seg.
Ned trapp og ut mot bilen så¨begynner han å le, herregud det ser ut som du er mer enn 93,en skillpadde går forterer enn du gjør i dag. Litt galgenhumor det må vi ha,skal det for at dagen skal bli bra.
Så kom jeg da inn til tannlegen min og ros skal hun ha for tålmodigheten sin,tror ikke jeg var enkel pasisent i går, tnekt deg synet av en arm som hopper og spretter,er aldri i ro,ja hele høyresiden var helt håpløs igår. Litt kjedlig når alt er slik,men tenker jeg meg om så kom det faktisk noe godt ut av den dagen også tror jeg,: Jeg rakk ikke å tenke på tannlegen så mye, så jeg har for førsten gang gått dit uten å grue meg. Der kan du se, det er noe positivt i det meste,bare vi vil se.
Hjemme igjen og ikke bedre enn før jeg dro,så satte meg faktisk ned i en stol og slappet av og jammen tror jeg det ble en liten dubb også da. Ikke så lenge,men det hjalp da litt,fikk roet ned kropp og tanker litt. Men det er litt rart å være slik,en dag kan jeg knappt røre meg,hvor mye jeg enn vil og hva jeg enn gjør,det hjelper ikke noe da kroppen ikke engang vil høre på meg,den farer av sted på sin egen vei
, mens jeg som jeg så ofte gjør: jeg tror det meste ordner seg og en varmt takk til de som igår hjalp og tok vare på meg i går.
I dag er jeg mer bevegelig og har litt mer enn skillpaddefart, men ser at jeg ikke kan ta i så hardt,er hundre ting jeg gjerne skulle gjort,men ikke noe av det stikker av og løper bort. Det venter jo på meg og er der igjen hver eneste dag til jeg har fått fatt i vasekfille`n.
Vond dager er ikk godt,men tenk på alt vi i livet har fått,det hjelper lite å gi opp og nå begynner et virekelig å nærme seg,den 9 nov opereres jeg, og etter det så håper jeg på,at jeg litt raskere enn skillpadda kan gå..............og kanskje det blir en mulighet for en fllikkflakk å, hmja, vi får  vente å se.....alt er mulig,det umulige tar bar litt lengre tid