Hvorfor er alle så stressa og skal rekke alt, unger skal kjørers litt hit og dit,de som har mange må da ha et slit. Får de med alle eller er noen glemt et sted, kanskje de teller over da alle er i ro, er alle her ,nei det mangler jo to. Åj, den ene er jo flyttet ut ,glemte det,det rette antallet skal jo være 3,for den ene er jo over hos sin kjæreste og blir vel der uka leng, ja kanske stikker de innom her en gang. Men uka er jo så travel for oss alle og enhver, skal vi virkelig leve i dette stresset her. Må vi rekke alt , hva med å puste litt,det blir ikke moro av slik,nei bare slit.
Beundrer mange av de som storfamilie har,men blir det igjen noe tid til mor og far. Alle trenger litt tid for seg selv , litt voksentid,tid til å snakke og kjenne og føle på,bare være to og hverandre se,men det er ikke lett akkurat det. Tiden flyr og vi henger med,vil jo at ungene skal få være med ,treffe venner , gjøre det som unger gjør,de blir fort nok store og farer på egnehånd avsted. Hva gjør vi da den dagen tro, må vi da sitte og bare ta det med ro, lurer på hvor tiden ble av,eller vil vi sette pris på at vi var der og stillte opp,vite at ungene hadde det bra,er nok av dem som ikke følger opp,men gir ungen noen kroner og et busskort,nok av de som altid andre må spørre om å få sitte på,ingen følger dem opp eller spør om hvordan dagen har vært,hvordan det gikk på skolen i dag, hva med treninga da, gikk den bra.
Vi er litt stress alle mann,noen vil nok ikke være enig i det,men sett deg ned og tenk littegrann,se over dagen,hva har du egentlig gjort, det er da en grunn til at dagen gikk så fort, at en ble til to og to til tre og plutselig fikk vi slutten av uka se.
Hva med å finne seg noe godt å spise og knuppe på, en god pute, et pledd,en bok eller film, hva som helst, bare slappe av............
Hva om man en dag ikke får gjort alt man gjorde før,hva om man må ha hjelp til alt man gjorde før,hva om man må planlegge den minste ting,ha dårlig samvittighet fordi man ikke får fulgt opp ungen sin,hva med den følelsen at man ikke overhodet strekker til, alt går sakte man får ikke lengre til,ikke noe blir som det var,man får det bare ikke til. Alt går sakt og alle må bestandig vente på,den som er så treg og gjør at tiden blir knapp til det man skal ut på. Det hjelper lite å starte før, for uansett så er det noe som gjør,at samme hvor god tid man har så går ikke noe som før, det er bare blitt slik og det tar tid å innrømme og se,at livet ikke er som før,mye er forandret og vil aldri mer bli slik det var,men da er det viktig at man tak i tanken tar. Hva gjør man nå,skal man bare sette seg ned, gi opp og synes alt er dumt,nei pokker,det går da ikke det, hva hjelper det å synes synd på seg selv,men at man mange rare tanker har i hodet for man skjønner det,ja det må jeg si, for ingen trodde at man skulle få et så annerledes liv.
Det er ingen oppskrift på livet,det var ingen bruksanvisning med og er det noe jeg er glad for så er det nettopp det. Vi har et hodet vi skal tenke med, vi kan brukes til noe de fleste av oss,det handler bare om at vi av og til må stå på litt ekstra, ja rett og slett sloss, sloss for å få være oss selv og føle at vi noe er verdt, si fra at sånn er det , slik er jeg, jeg vil ha det slik og ikke som alle andre, for det er bare JEG SOM ER MEG. Det rare og fine er jo det,at med aldre og litt ballast i livet så får det meg til å andre veier å se,det finnes så mange muligheter om man vi se, selv om noen ikke bestandig er de enkleste så bare prøv, det meste er mulig skal du se.
Det er ikke lett å innse at det man gjorde før ikke lengre går,det gjør vondt langt inn i sjela og man tenker på hvorfor skulle det bli slik, hvorfor måtte det slik gå. Kanskje var det meg som ble valgt til dette fordi, nettopp jeg kan klare det, er vrang som få og kommer langt med det og ser verden og livet som den er å se. Vi får ikke noe gratis,vi må slite for alt. Det er nettopp detsom gjør oss til den vi er, se realitetene, sånn er det bare,sånn er det med det.
Det er ikke moro å oppdage at,alt, absolutt alt er forandret og ikke som før, alt må planlegges og skrives ned og skal jeg gå trappa så må jeg tenke så jeg ikke snubler og faller ned. Det hjelper mye å telle 1, 2,1,2 eller høyre,venstre,høyre,venstre,bare for å fortelle det til maskineriet mitt at meg skal du ikke få lure gitt. Men alt har tatt litt tid for å komme hit,frustrasjoner og tårer vil det vel alltid bli,ingen kan da går rundt å bestandig være blid. Vi har våre tanker alle og enhver og alle bør ikke gjemmes under topplokket oppi toppen der. At jeg har blitt litt rar , ja rarere enn før, det merker jeg godt selv og det er jo det som vondt gjør, hva tenker lurer jeg på,,men har vel kommet fra til andre meninger og tanker nå. Hvordan jeg er eller hva hva andre tenker om det, det er det vanskeligå gjøre noe med. At alt i livet mitt ikke er som før,det er nettopp det som gjør at jeg ikke vil gi opp,jeg tror at faller man ned så MÅ man bare klare å klatre tilbakeopp. Det er et lyst for alle et sted,som jeg alltid bruker å si: VI MÅ BARE LÆRE OSS Å MULIGHTER SE, ikke bare sette oss ned fordi vi ikke fikk til nettopp det, det vi alltid gjorde før,det som ikke tok lang tid,alt vi gjorde det gjorde vi, uten å tenke på hvordan og om det tok lang tid.
Det å skrive tar meg utrolig lang tid,for noen oppi toppen her vil meg bare feil bokstaver og rekkefølge gi,, at jeg har dager som ingen hører hva jeg sier eller kan forstå,fordi jeg mumler og det er ikke det værste nei, jeg tror jeg snakke så høyt og klart,men de andre hører ikke noe, for jeg går egentlig bare å hvisker og mumler no`. Det er så rart å tenke på, jeg syns alltid at jeg snakker så høyt og sliter litt med det,men faktisk er det motsatt så andre ikke høre hva jeg prøver å si,så rart,det er da jammen litt merkelig. Det er litt rar å litt "rar" bli, men valget mitt å er ta det som det er,jeg er bare slik og det kunne jo værre vært, og er man litt rar så blir man jo lagt merke til og ikke helt glemt og kanskje noen har lagt meg på en god plass i hjertet sitt,slik jeg har gjort med noen utvalgte i hjerte mitt. De som har fått plassen der,de er for meg noe spesiellt ,noen jeg aldri vil glemme,men alltid ta vare på,men det er mange jeg bryr meg mye om. Det er mange måter å bry seg om på,å vise at man er der, ringe å si hei,vise at man bryr seg,det er så lite om skal til,vil at alle skal ha det bra,men også at vi skal jobbe litt for det vi har, sette pris på livet,vet vet aldri hvor lenge det blir sånn og hvor lenge vi livet har.
Jeg tror at optimisme,pågangsmot, masse sunn fornuft og latter og lek, omsorg og kjærlighet, alt dette og livet blir et godt sted å være,men vi må jobbe for alt, det kommer ikke av selv og husk at hver og en av oss er så utrolig spesiell.
Noen ganger må oppdage det selv, at vi er på vår egne måte spesiell, men kankje bruke de evner man har til å se, at vi kan gjøre mye mer ,det er sant, PRØV SKAL DU SE, kanskje du får deg en overraskelse.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar