Rutsjebane......det hadde vært noe ja....

eller...........kanskje ikke. Hadde blitt kronglete å komme seg opp igjen ,men så er det valget da,skal det være lett å komme seg ned eller lett å komme seg opp.....ja, hvis man må velge altså, er jo sjelden vi får oppfyllt to ønsker på en gang. Men tanken er slik: rutsjebane ned og rullebånd opp igjen og de dagen da det meste føles bra kan jeg hoppe ut i strikk fra andre etsge og ned.............haha ,nei nå løper fantasien litt løpsk igjen. Forresten, den fantasien er god å ha, lagt mange planer det skal jeg si, om alle er igjennomførbare...... jo det er vel en annen sak, men mye er mulig bare fantasien er på plass, litt tekniske egenskaper og kanskje litt hjelp av et lurt hode i tillegg. MEN , noen av ideene er rett og slett bare til bruk i fantasien, litt rare i praksis tror jeg, men kunne vært moro å prøvd.

Av og til må noen av oss finne måter å forenkle hverdagen på og det er når man står midt oppi det at ideene kommer, man vet jo ikke hva man har behov for før man trenger det, MEN det å innrømme at man trenger hjelp til noe................DET ER NETTOPP DET SOM ER DET VANSKLIGSTE!

Alltid vært sprek,myk,høyt og lavt,full fart og sjelden i ro og PLUTSELIG må man ha hjelp til bare det å komme seg på do.........Det er ikke gøy å spørre om hjelp, vil klare alt selv uten å spørre og helst også kunne tilby sin egen hjelp til andre.
 Det handler mye om å føle at man kan brukes til noe, føle seg litt verdsatt,føle at man lever og er til......
Jeg vil gjøre alt selv, vet at noe ikke går,men må prøve uansett, vondt gjør det og dagen blir kanskje enda vondere og værre nettopp fordi jeg måtte prøve, at noe har kunnet gå veldig galt vet jeg nå, men måtte prøve og uansett hvor vanskelig eller nesten umulig det er .....så SKAL det gå. Se for deg ... meg og et skap på 2 meter høyt og en bredde på 60 cm, ingen hjemme..........bare meg......... og det skapet, det skal fra annen etage og ned.....går det.........nei eller jo, det gikk jo på en måte, men at det gikk bra det skal jeg være glad for og hvor kreften kom fra, tja si det. Vondt var det og vondere ble de neste dagene, kroppen gikk jo rett og slett i streik og protesterte skikkelig............men JEG FIKK SKAPET NED og nå står det der i gangen sammen med en hjemmesnekret benk.............syns det ble gansek bra jeg.........................Hva gubben sa???......Kan ikke gjengis i ord her tror jeg, men noe av orden var noe sånn omtrent: " du må snart tenke på deg sjøl, du slår deg ihjel en vakker dag du trur jeg"..............
Men hva gjør jeg , hater å sitte , sitte rolig å ikke gjøre noe.................kjedelig.....så hva gjør jeg da jeg ikke annet får gjort, når ingenting fungerer som jeg vil, å ganglaget er slowmotion og litt sånn skillpaddefart, kroppesholdning som en gammel kropp på nærmere hundre(ja bortsett fra de som faktisk er spreke da de er i den alderen)......jo når alt annet streiker så er det faktisk en ting som er ganske oppegående( mener jeg iallefall da),  men hodet mitt er faktisk  alltid på samme plass,det sitter jo godt fast og bra er vel det. Om det brukes like riktig hele tiden er en annen sak, men at det er mye rar tanker der, ja det skal jeg si og disse blir det utrolig mye fart i når alt det andre streiker skal jeg si. Det er egentlig ganske utrolig, trodde ikke at det var så mye rart oppi det jeg,men det glimter til inniblandt. Hadde bare noen av det kommet ut og kunne blitt brukt til noe, noe fornuftig, noe som kunne komme andre tilgode.......føle at jeg hadde gjort noe bra..................
Vanskelig tema dette, INGEN av oss kan noengang forestille seg hvordan det er å miste noe av seg selv, bli avhengig av andre,spørre om hjelp til det minste,ting vi ikke engang tenker på at vi vanligvis gjør, og de enkel tingene klarer vi plutselig ikke som før.
Vi kan se og tenke når vi andre ser,men å være der og føle og vite at man må ha hjelp til mye for å få alt til å gå, den følelsen er ubeskrivelig....................... å måtte innrømme at ting faktisk ikke går......
jeg er jo bare 45 år................
Så er det de da som bryr seg og bruker mye tid på andre, ikke bryr seg OM, men MED. Hører stadig at "jøss, er du ute, er ikke du syk a"......." jammen ser du bra ut a, ser ikke særlig syk ut"...." har hørt at du er så syk jeg"...........................SO WHAT, er ikke syk jeg, har en diagnose som sier Parkinson, så jo, syk er jeg vel, men hater å bruke det ordet, og de gangene jeg er ut, på butikken, på konkurranser og ser på Mia danser,eller det værste : gubben og jeg tar oss en tur ut på pub ........ Ingen vet hva det av og til koster av krefter og litt "gi faen" mentalitet for å komme seg ut, hvor lang tid det tok for å få ordnet seg, VIL prøve å se litt ålreit ut da jeg er ute blandt folk, at jeg brukte vel mange forsøk med mascarakosten for å få mascaraen på vippene og ikke på nesa eller i panna og lipglossen passer best på munnen og ikke kjakan. MEN jammen klarer noen å si at jeg ser for godt ut, at jeg burde se dårligere ut når jeg er ute, ELLER den mest brukte er vel at "hun er nok ikke så syk som det sies". HVA er POENGET med å klassifisere og finne en skal for andres sykdom............har sånne for lite å finne på, hva om de selv havner i samme situasjon......da er det vel disse typene som er de som gir først opp og blir de som syter og klager mest.
Få opp øynene, se litt lengre enn nesa rekker, det er mange som er syke uten at det ses, noen prøver å gjøre alt de kan for å skjule det andre vil helst at alle skal se.
Jeg vil være som jeg alltid har vært, gjør ting uten å tenke på hva jeg gjør, MEN slik er det ikke...........jeg har misten noe av meg sjøl, men kan da ikke gi opp og sette med ned,se svart på alt og bare grine. Ok, hverdagen min er som oftes veldig vond, men jeg tror faktisk jeg stiller ganske nær seierspallen i et VM i "å late som alt er bra", mulig en gullmedalje der gitt. Men de nære og kjente de avslører meg der og de som kjenner mer aller best hører det på stemmen min med en gang jeg sier "Hallo" i telefonen, har prøvd og prøver stadig å "lure" dem, men dem, men NEI , det går ikke.
Syns bare det er så synd at mange som er syke skal måtte forsvare seg for andre om hvorfor man ikke ser syk og vite at mange mistror, MEN for pokker, noen av dem ville fått bakoversveis og blitt målløse hvis de fikk være med en av de som har slike hverdager i en ukes tid, og som jeg sa til en innen det offentlige som jeg dessverre er blitt en ufrivillig del av: værs så god, kom gjerne hjem til meg og vær der en dag..............men ingen tør......,rart.....
Vi er noen rare skapninger vi menneskene, PÅ GODT og VONDT, men vi å blir flinkere til å se litt annerledes, bry oss om og ikke bare med.
En person som lært meg det i ung alder, det å bry seg om, ta vare på, nettopp fordi vi er forskjellige, utrolig forskjellige alle sammen. Denne personen har betydd så mye i mitt liv og er med meg  hver dag, hver eneste dag resten av mitt litt, selv om hun dessverre døde for mange år siden, i ung aldre, mitt søskenbarn Ann Kristin, hun var ikke helt som oss andre,kom til verden med litt mindre bagasje, men det jeg lærte av henne vedå være der,snakke vårt eget lille språk, gleden vi to delte og ikke minst den dagen hun lærte å gå,mange år etter at de såkalt "normale" barna hadde lært å gå, den gleden er helt ubeskrivelig,kan ikke på noen måte forklare den, men det pågangsmotet og vilje og ikke minst sinne og fortvilelse  hvis det ikke gikk som tenkt. Den egneskapen disse menneskene har, de som kom til verden med litt mindre bagsje enn oss andre, den egenskapen der spesiell og den mangler vi "normale" , iallefall mange av oss. Det å vis virkelig hva man mener,er man sint så er man sint, vil man ikke så vil man ikke og er de glade så er de GLADE, ingen forvarsel , det bare kommer. De er ekte ,de viser seg som de er og akkrurat det er jeg glad for at jeg fikk oppleve i min oppvekst. Det at ikke alle er like, MEN ALLE ER LIKE MYE VERDT
Og heldig som jeg er så ble jeg jammen tante til en herlig Downsgutt for mange år siden og ser jo igjen mange kjente ting hos han, Simen, verdens beste Simen, kaller en spade for en spade, og is og Sabeltann er hele verden...sånn er det bare
Som jeg ofte sier og alltid kommer til å gjenta, det handler om å ta vare på,se litt lengre enn nesa rekker ..........Heldig er jeg,har gode venner som bryr seg,bryr seg om, utrolig god nabo som er ubeskrivlig snill og god, ja idet hele tatt, familie ,venner som er der når de trengs og jeg håper også at de får noe tilbake...........................